Eva Joly langer ut mot Frp (tv)

-Fremskrittspartiet er en del av et høyreekstremt miljø som inspirerer personer som massedrapsmannen Anders Behring Breivik, mener den norsk-franske presidentkandidaten Eva Joly. Se saken fra NRK Dagsrevyen her

Libya: Fikk NATO-hjelp på bakken

MILITÆR-BASE: Ahmed Ghnaim ser ut over ødeleggelsene ved en militærbase utenfor byen Bir al Ghanarn. NATO-fly bombet basen før opprørersoldatene angrep. Foto Ola Torkelsson.

Tripoli/Bir al Ghanarm/Nalut, Libya

Opprørerne fikk hjelp av NATO-styrker på bakken for å peke ut de beste målene. Det stikk i strid med det NATO selv har sagt.
  Les saken fra fra DN her:

– Vestlige soldater var i fjellområdet vårt for å hjelpe oss. Det må ha vært folk fra NATO. Vi kommuniserte hele tiden med hverandre for å vite hvor det fantes sivilbefolkning eller hva som var rent militære må, sier opprørssoldaten Haithem Ben Hamed (25). Sist han var i strid var forrige uke ikke langt fra fjellbyen Nalut 50 kilometer fra den tunisiske grensen.

Tett NATO-kontakt
Mange opprørssoldater som DN prater med, enten i Tripoli eller Nalut i vest forteller om et tett samarbeid med NATO-styrkene. Selv om det tok en viss tid. NATO hadde i begynnelsen vanskeligheter med å se hvem som egentlig ledet i opprørsstyrkene. Men etter hvert ble det sendt både rådgivere og våpen.
– Jeg så ikke NATO-soldatene med egne øyne, men flere av mine venner har fortalt at de traff flere oppe i fjellene, sier Haithem Ben Hamed.
I NATO hovedkvarter er tonen litt mer forsiktig.
-Vi har ikke deltatt i noen offisiell koordinering i felten, sa Oana Lungescu, talsmann for NATO for en uke siden.
Eksperter tror ikke NATO forteller sannheten.
– Med støtte av mine kilder vil jeg hevde at det i Libya har vært infiltrerende agenter fra Frankrike, Storbritannia, USA, Egypt og de Arabiske emirater og kanskje også fra Italia, sier Eric Dénécé, direktør for Senteret for etteretningsforskning i Paris, til det franske nyhetsmagasinet Nouvel Observateur.
– Før slaget i Tripoli har disse agentene gjort  en stor del av jobbet, både når det gjelder valg av mål, følge opprørerne og til og med i direkte aksjoner, sier Eric Dénécé.
– Blant dem fantes det personer fra franske, britiske og amerikanske sikkerhetstjenester, men også private selskap og utenlandske frivillige fortsetter Eric Dénécé.

FESTLOKALE: Dette var en gang et festlokale for bryllup rett utenfor Tripoli. Fram til forrige uke var det brukt som våpenlager for Gaddafis styrker. Lokalet ser nå ut som en brent betongklump etter at det ble bombet av NATO-fly. Foto: Ola Torkelsson.

Britiske The Guardian skriver at de har opplysninger på at elitesoldater fra SAS-styrkene skal ha hjulpet opprørerne direkte ute i felten.
Den vanligvis velinformerende, franske avisen Le Canard Enchaîné, siterer en anonym etterretningskilde om franskmennenes forarbeidet i Nefusaområdet der berber-byen Nalut ligger.  Byen var omringet på alle kanter av byer der Gaddafi hadde kontrollen inntil for litt over en uke siden.:

-Vi forberedte landingsbaner i  fjellområdet slik at fly kunne lande og laste av våpensendinger, sier kilden.
Overfor DN bekrefter soldaten Haithem Ben Hamed fra Nalut at de fikk utlevert nye våpen i de avgjørende kampene som startet for et par uker siden.
I følge den franske avisen ville ikke franskmennene sende leveranser i fallskjerm i frykt for at våpnene skulle havne i feil hender. Det betyr enten hos Gaddafi-soldater eller terrorister.
Frankrike har innrømmet på offisielt hold at de har forsynt opprørerne med lettere våpen ”for å beskytte sivilbefolkningen”. Dermed dementerer myndighetene at de skulle ha levert antistridsvogngranater av det franske merket  Milan.

Bombet vei for opprører
Også soldater DN treffer 50 kilometer unna fjellbyen Nalut viser stolt fram sine nye våpen.
– NATO fortalte oss hvor og når vi skulle rykke fremover over slettene.  En stund etter at vi hadde begynt framrykkingen så kom et fly og bombet kasernen, sier Essam Al-Ferjani (41) Over skulderen har han en automatkarbin hengende. Knapt en ripe i verken i kolben eller magasinet.
Sammen med broren Ahmed Ghnaim (31) står han og ser utover det som for ikke mange dager siden var en sterk militærgarnison i den strategisk viktige byen Bir al Ghanarn Den ligger som en lås på veien mot Tripoli. Her var striden voldsom under opprørerens offensiv. Dype kratre i bakken vitner om misil-nedslag. Ved siden av kratrene ligger utbrente panservogner. Mange er slengt opp i luften og landet på taket ved det kraftige angrepet. Sko og hjelmer ligger strødd ut over plassen. Tomme våpen-kasser ligger endevendt på våpenlageret. Når DN ankommer den bombede forlegningen blir vi møtt av skuddsalver, trolig fra Gaddafi-tro snikskyttere som gjemmer seg i nærheten.
– Når vi kom frem hit hadde de allerede fjernet sine døde. Sannsynligvis er de slengt i en samlegrav noe sted.  Det er slik Gaddafis offiserer pleier å gjøre. De varsler ikke engang familiene til de døde, sier Ahmed Ghnaim.
For han og broren er krigen nå over. Det er på tide å dra tilbake til hjembyen opp i fjellene. Den nesten nye automat-våpenet tar han med seg hjem.
– Gud være lovet! Uten NATO hadde vi aldri klart å innta denne basen, sier soldaten.

VÅPEN-ROM: Tomme våpenkasser ligger i et rom på militærbasen. Foto: Ola Torkelsson

 
Havfrue-operasjonen
I følge François Heisbourg ved Instituttet for strategisk forskning så var Storbritannias og Frankrikes beslutning i mai om å sette inn helikoptre et avgjørende steg i krigen.

– Det gjorde at de kunne beskytte seg effektivt mot Gaddafi-styrkenes motoffensiv.
Når det gjelder agentene ute i felten, så har han et lakonisk svar til Nouvel Observateur:
– De som vet prater ikke og de som prater vet ingenting, hevder François Heisbourg.
Det hindrer ikke at stadig flere opplysninger lekker ut jo nærmere Gaddafis fall man kommer. I britiske The Daily Telegraph hevdes det at slaget om Tripoli – eller operasjon ”Mermaid Dawn” var planlagt for ti uker siden.
Blant annet skal opprørerne ha fått hjelp til å ta seg fra Misrate til Tripoli fra havet. Det ble startsignalet på hovedstadens opprør mot diktatoren.

 

Libya: Torturert for å ha reddet liv

Fra DN 270811. Foto: Ola Torkelsson

Han ble torturert på det groveste og puttet inn i en container som sto midt i solen. Det var prisen legen Wafik (33) måtte betale for å ha reddet livet til opprørssoldater. Les saken fra DN her:

– Her tok de meg ut hver halvtime og slo meg med stokker, pisket meg med tykke ledninger, og sparket meg nesten til døde, sier han. Han skjelver av sinne – eller frykt – når han med sin kropp og armer viser hvordan han ble hengt opp på betongveggen.
– Men alt kan ennå skje i dette landet, forteller han. Derfor vil han bare at vi skal bruke fornavnet hans.

Tilbake til åstedet

Doktor Wafik tar Dagens Næringsliv med tilbake til tortursenteret bare et steinkast unna sykehuset i Zawiya, 30 kilometer fra Tripoli. Han har ikke vært der siden 2. juni, dagen han måtte tilbringe inne i container uten ventilasjon, i stekende varme.
Han åpner den rustne jerndøren på en container av typen som brukes til å sende varer i på frakteskip. En stinkende lukt siver ut i varmen. Her var et 30 talls libyere stuet sammen. Flere hadde vært der i uker.
Wafik løper inn i containeren, nesten litt panisk. Det virker som om angsten for det som skjedde der, kommer tilbake. I containeren ligger både mat- og klesrester. Ikke et toalett, men en liten vanndunk på deling.
– Slik går du når du hjelper opprørsbevegelsen, var beskjeden jeg fikk, forteller Wafik.
Han fikk høre at siden han hadde reddet opprørere, så var han en av dem. At de ville drepe ham, men at Gaddafi ikke ville at det skulle skje akkurat nå.
– Det de hadde glemt var at jeg som lege også reddet livet til mange av Gaddafis soldater, sier Wafik.

Bilder på mobilen

Han forteller om dagen da marerittet skjedde. Etter en 24 timers vakt som overlege på sykehuset, ble han på veien hjem til sin kone og et år gammel datter stoppet av Gaddafis folk på en kontrollpost. De tok mobiltelefonen hans og fant et bilde av flagget som opprørssoldatene bruker som symbol. Han ble tatt med til en stor bensinstasjon og mekanisk verksted som Gaddafis folk hadde omgjort til et tortursenter. I bakgården, uten innsyn fra gaten sto det fire containere, alle fulle av mennesker.
-Vi hørte skrik hele tiden fra de andre containerne, sier han.
Wafik hadde flaks. En venn som jobbet for Gaddafi-regimet, fikk øye på Wafik etter at han var blitt tatt ut av containeren for å bli slått.
– Han husket at jeg hadde vært lege for faren hans. Så han fikk meg ut, sier Wafik. Hva som har skjedd med de andre i containeren, vet han ikke.

Leter etter avhørs-referat

Legen går inn på kontorene i bygningene og leter desperat etter papirer der det kanskje
finnes referater fra de tøffe avhørene han ble utsatt for. Der han ble forsøkt tvunget til å oppgi navn på folk i opprørsbevegelsen, på folk han hadde behandlet. Han går fra kontor til kontor, som i dag nærmeste er smadret. Papirene ligger strødd ut over. Bilder av ungdommer. Tykke dokumentmapper.
– Ser her, sier han. Her er en liste med navn over libyere som ikke møtte opp til militærtjeneste.
Mens doktor Wafik forgjeves letter gjennom papirene etter informasjon om seg selv, hører vi gråten fra en sortkledd kvinne utenfor murbygningen.

-Min sønn, min sønn sier Aisha Abded-Mullah stille, mens tårene renner. De siste dagene har hun og ektemannen Moktar gått fra fengsel til fengsel for å lete bevis på om sønnen Mohammed på 25 år er live. De har vært innom alle sykehus og besøkt en rekke tortursentre som Gaddafis folk hadde i hver by. Sønnen kjempet for opprørsbevegelsen. Men han har ikke gitt livstegn fra seg siden den første uken i juli.
– Vi skal fortsette å lete inntil vi finner ham, sier faren. Moren går fra rom til rom og graver manisk og fraværende i papirer. Men øyene trygler hun om hjelp om at vi må hjelpe henne å lete. Wafik prøver å vise henne hvor hun skal lete. Men også han må gi opp. Det finnes ikke noe spor om at sønnen har vært ved dette tortursenteret.

Kamphandlinger på sykehuset

Tilbake på sykehuset forteller Wafik at alt helsepersonell siden februar har jobbet under et konstant psykisk press.
– Sykehuset var okkupert av Gaddafis folk. De fulgte med hele tiden. Om noen gjorde noe galt, så tok soldatene dem med seg.
For to uker siden angrep opprørene. Etter kraftige skuddvekslinger rundt og inne i sykehuset må Gaddafis soldater gi tapt. Resultatet ble et sykehus der knapt en rute er hel. Ammunisjonshylsene ligger fremdeles strødd ut over hele området og opprørsbevegelsen sitter i dag vakter ved alle utganger. Om natten barrikaderes alle utganger med sykehussenger og tunge gassdunker, mens skuddløsninger kan høres i det fjerne.
Men natten for to uker siden gjorde Gaddafis folk et siste fremstøt. De kom tilbake og fyrte av granater mot alle operasjonssalene.
– De ville ødelegge hele sykehuset

Libya: Kampen om oljen

Fra DN 260811. Foto: Ola Torkelsson

-Dette er Libyas hjerte. Oljen er blodet i landets årer, sier kjemikeren Mohamed Ali Husein som viser oss rundt på landets eneste oljeraffineri.
Som første avis åpnet opprørene portene for Dagens Næringsliv til Libyas viktigste oljeanlegg. Forrige uke mistet Muammar Gaddafi kontrollen over raffineriet.

– Striden varte i fire dager. Først med tyngre våpen og med NATO-hjelp fram til raffineriets porter. Deretter tok vi over anlegget ved hjelp av håndvåpen. Flere døde i kampene, forteller Elhaj Salem Endasha, tidligere oberst i Gaddafis hær. Nå likner han mer på en uniformert beninstasjonsforhandler med skjegg og solbriller av merket Oakley. Den avhoppede Gaddafi-obersten overvåker nå hvordan noen opprørssoldater tanker opp sine militær-kjøretøy i en sterk bensinluktende hete inne på anleggsområdet.
– Vi trenger bensin for å komme oss inn i Tripoli for å delta i de siste kampene, sier Mahmoud Al-Mehdi. Han bodd over et år i Oslo men dro tilbake til Libya for å delta i kampen mot Gaddafi-regimet for et halvt år siden. Han jobbet som ingeniør i et selskap på Storo i Oslo, som han har glemt navnet på.
– Hodet mitt er fullt av helt andre ting nå sier, han ved bensinpumpene ved raffineriet.

Kuttet olje-røret

18. august inntok opprørene oljeraffineriet i Zawiya.. For to måneder siden klarte Gaddafis motstander å stenge tilførelsen av råolje som kom i rør fra ørkenen i Libya fram til raffineriet i Zawiya, 55 kilometer fra Tripoli. De andre anleggene i landet er oljeterminaler som fører ut råolje til utenlandske kjøpere. Terminalene i Ras Lanuf og Es Sider sentralt i landet, samt Melitah i vest er sterkt ødelagt av krigshandlingene.
Libya produserte rundt 1,6 millioner fat olje om dagen før borgerkrigen brøt ut for et halvt år siden. Det tilsvarte 2 prosent av verdens oljeproduksjon. Under krigen ble det produsert rundt 50.000 fat.
Etter at tilførelsen av råolje ble kuttet har det blitt levert drivstoff både fra Tunisia og Algerie. Begge landene fryktet represalier fra Gaddafi om de lot ham fullstendig i stikken. Men i følge The Economist kuttet Tunisia alle bånd med Gaddafi etter at Qatar lovet å bygge opp landets turistindustri med nettopp dette kravet som en del av gavepakken. Fram til de siste dagene er det Algerie som har vært regimets viktigste drivstoff-leverandør.
Det hindret ikke opprørsstyrkene å legge beslag på et uventet krigsbytte inne på raffineriet i Zawiya: fire millioner liter bensin. For dem endret det hele krigføringen.

Avhengig av smugler-bensin

– Tidligere var vi tvunget til å benytte oss av drivstoff fra Tunisia. Vi måtte smugle det inn sørfra og kjøre det gjennom hele landet fram til fronten , sier Mohamed Saad Taiera. Han fyller opp tanken til en pickup i metallic med en påmontert luftvernskanon på lasteplanet.
Å få tilgang til bensin var avgjørende for opprørerne. Gaddafi på sin side stengte tilgangen til bensin for at sivilbefolkningen ikke skulle klare å rømme fra sine hjem. Langs hovedveien fram mot Zawiyas raffineri er det ikke mange husfasader som er intakte i dag. De fleste er fulle av kulehull eller ødelagte av granater. En bygning som en gang var en festsal for bryllup er i dag helt bortsprengt.
– Gaddafi brukte bygningen som ammunisjonslager og for å skyte GRAD-granater mot befolkningen, sier vår guide Muhamed. I dag ser festsalen ut som en stor, brent, betongklump.
Inne på det gigantiske industriområdet ved Middelhavet er derimot ingen ting ødelagt. I dag voktes landets gullgruve som en festning av opprørerne.

Gratis bensin til alle

– Vi tok området bit for bit med våre Kalashnikovs, sier oberst Elhaj Salem Endasha.
I dag er området på flere hektar nesten tomt for ansatte. Når vi drar rundt ser vi høyst et ti-talls ansatte som jobber på anlegget. Sjefingeniøren Melad Mohamed er en av dem. Han sjekker trykket i et av rørene bed hjelp av saltvann som kommer inn fra Middelhavet. Det glitrende turkisblå havet ligger bare femti meter unna.
– Vi må få opp trykket opp i disse rørene. Om en eller maks to uker håper vi alt skal fungere igjen, sier Melad Mohamed og holder en walkietalkie i hånden. Han og alle andre kolleger som jobber på anlegget får nå gratis bensin etter at opprørene tok over.
Det skal også hele befolkningen rundt Zawiya få så fort stasjonene fylles opp med bensin.

Kilometerlang kø

I går var det nesten en kilometer lang bilkø til byenes enste åpne bensinstasjon. Mange måtte dytte sine biler som ikke har hatt en dråpe bensin i tanken på lenge.
– Vi lar hver bil tanke 33 liter. Prisene ligger på samme nivå som før krigen, sier Mustafa Ali Elbeshti, ansvarlig for bensinstasjonen. Det betyr rundt fem norske kroner for ti liter bensin. Fram til nå har smuglerbensin fra Tunisia kostet nesten 30 ganger mer. Når ny bensin fra raffineriet blir levert om noen dager, vil den være gratis, lover bensinforhandleren.
Allerede i ved soloppgang startet folk å stå i kø. De forteller at de siste månedene har det vært en ukes bensinkø. Stemningen ved bensinstasjonen er kaotisk. Bevæpnede opprørere fra hele landet som er på vei inn til Tripoli for å delta i de siste kampene, småkrangler med familiebiler om å få komme først i køen. Syke fikk førsteprioritet.
– Sønnen vår er leversyk. Han må kjøer til Tripoli for dialyse, sier Sohila Mohamed, og viser opp fram sin legeattest. Osama (7) sitter i baksetet med et munnbind over ansiktet. Om en time kan han regne med å få behandling takket være bensinpumpene i Zawiya.

Kamp om oljekontraktene

Zawiya,
Det kan bli kamp om oljekontraktene når Gaddafis regime faller.
Representanter for opprørerne har antydet at selskaper fra land som har støttet kampen mot Gaddafi, vil kunne bli tilgodesett. Selskaper fra Russland og Kina, som har vært kritiske til den internasjonale militæraksjonen, kan miste innpass. Det italienske selskapet Eni var den største utenlandske operatøren i Libya før krigen. Men den italienske regjeringen hadde knyttet nære bånd til Gaddafi-regimet og var sene med å gi støtte til opprørerne. Den kan straffe seg når forhandlinger om oljekontrakter starter.
Ahmed Jehani, som leder opprørernes gjenoppbyggingsteam, sier alle kontraktene som er inngått i oljesektoren, er ukrenkelige.
– Det er ikke tale om å oppheve noen kontrakter, sier han til nyhetsbyrået Reuters.
Norske Statoil deltok i leting og produksjon i Mabruk-feltet og i Murzuq-bassenget, men måtte stanse arbeidet på grunn av uroen.

FAKTABOKS
* Libya er medlem av OPEC og var ved nyttår verdens 17. største oljeeksportør.
* Libyas kjente oljeforekomster ble i 2010 beregnet til 47 milliarder fat. Produksjonen var i 2009 på 1,8 millioner fat om dagen.
* Libyas gassreserver ble beregnet til 1,5 billioner kubikkmeter. Produksjonen var i 2008 15,9 milliarder kubikkmeter.
* Oljen og gass sto i 2007 for 95 prosent av landets eksportinntekter og mer enn halve landets bruttonasjonalprodukt.
* Borgerkrigen i landet har ført til at oljeproduksjonen er redusert til rundt 50.00 fat om dagen, mens eksporten helt har stoppet opp.
* Det nasjonale oljeselskapet NOC har stått for halvparten av landets oljeproduksjon.
(Kilde: CIA Factbook, Reuters)

Libya: Sprer frykt i Tripoli

Fra DN 260811

Snikskyttere og Gaddafis militsgjenger skaper frykt i sentrum av Tripoli. På
Muammar Gaddafis paradeplass, Det grønne plassen, er det få som tør komme og slippe jubelen løs. Les saken fra DN her: 

Når vi kjører over en bro inn til Tripoli ser vi bak et utbrent bankhovedkarter, bydelen Beb al-Azizia. Det er her Gaddafi har sitt boligkompleks. Dette er i følge ryktene en av to bydeler som ikke er under kontroll av opprørene.
På luksushotellet Rexos i denne bydelen for minstre og andre libyere med makt og penger, skal Gaddafis folk i går ha holdt en rekke sivile gjester som gisler i kjelleren. Dette har DN ikke fått bekreftet fra offisielt hold.

Kvinner måtte rømme

Alle de fem-seks etasjer høye boligblokkene som vender mot Gaddafis boligområdet ble for noen dager siden inntatt av snikskyttere. Mange av kvinnene sov alene der, da mennene deres var ute å kjempet for opprørene.
-Vi kunne ikke bo der mer. Snikskytterne lå tett på takene for å beskytte Gaddafi, sier tre kvinner som småløper over revolusjonsplassen i sentrum. Mellom linjene sies det at det ikke var noen hyggelig møte mellom kvinnene og Gaddafis spesialtrente skyttere. Men dette er to dager siden. Nå er de hijabkledde kvinnene mest opptatt av at de har klart å få tak i bæreposene fulle av matvarer.
-Vi får tak i alt vi trenger nå. Bortsett fra gass. Og så leter vi etter nytt sted å bo, sier en av kvinnene. Mens alle smiler når vi spør om de er redde.
-Nei, nå er alt snart over, sier de nesten i kor.

Jotun-skilt i fred

På hovedveien inn til Tripoli har opprørene overtatt Gaddafis enorme, tre meter høye betongklosser som i seks måneder har fungert som en slags mur rundt hovedstaden. Sperringene kommer tett, legitimasjon må vises for å passere. Bagasjerom sjekkes for våpen.
Ved en sperring løsner soldatene sikringen på våpenet sitt da han ser folk med hjelm og skuddsikre vester inne i bilene. Da han skjønner vi var journalister vinkes vi forbi. Spenningen er spent. Inne i byen er alt stengt, noen gater er helt øde. I andre er det småbarn som leker alene ute på fortauet. Bygninger er rast sammen, andre har store bombeskader. Store reklameskilt for norsk Jotun-maling som står synlig ved innfartsveiene, er noe av det lille som har fått stå i fred.

Gaddafimilts og snikskyttere

– Snikskyttere. Hopp inn i bilen og kjør, roper lokalbefolkningen til oss et kvartal unna revolusjonsplassen. Abdullah Dkhil har akkurat rukket å forklare oss hvorfor han har laget en egen sperring på gaten ved hjelp av brostein. For hver kveld de siste kveldene har det kommet biler fulle av Gaddafi-milits som skyter på alt som rører seg.
– Vi ble enig om i nabolaget vårt at disse sperringene ville hindre dem i å komme brått på oss, sier Abdullah Dkhil. Men snikskytteren på takene har de ikke klart å stoppe. Det er en slik som skyter nå. Skuddene kommer trolig fra naboblokken. Naboene åpner i full fart alle sperringer så alle biler kan komme seg unna.

På martyrplassen

Noen kvarter unna, på den på Den grønne plassen begynner folk å sakte, men sikkert å komme. Det er ingen store folkemengder som samler seg ennå.
-Det er bare fem dager siden Gaddafis folk angrep demonstranter på plassen, sier Ali Maawal. Han klarer ikke holde seg hjemme, selv om han vet det er utrygt å ta turen hit til Den grønne plassen. Flere sier plassen snart skal omdøpes til dens originale navn: Martyrplassen. Grønn er Gaddafis farge. Det er farge libyere nå skyr som pesten. Tomme hylser ligger tett som usmeltede haglkorn på plassen. Lyden av skuddsalver ljomer. Unge opprørere tømmer kulelagrene for å feire at Gaddafis 42 år lange regime snart er over. Noe av dem bruker store fasadeportretter av Gaddafi som blink.

Viser sønnen historie

Mohammed Béchir Ajili står sammen med sin seks år gamle sønn Souheib på utsiden av plasser og ser på som skjer. Dette er en historisk tid som han håper at hans sønn aldri vil glemme.
– Men min kone er hjemme. Det er for farlig for henne å være her, sier Mohammed Béchir Ajili
Blant de ivrigste uten på plassen Adel Ahmud. Nå skjer det han planla i 2007. Da ville han arrangere demonstrasjoner mot Gaddafi på Den Grønne Plass, men ble fengsel for planene, og måtte sone to år. I tillegg ble huset hans brent ned og to andre brødre puttet i fengsel
– Men det er nå glemt. I dag er jeg er jeg bare helt ubeskrivelig lykkelig, sier Adel Ahmud.

Libya: Lang vei mot forsoning

Fra DN 240811

 
To sykerom. Et med en bevæpnet vakt foran den vidåpne døren. Et med gråtende familiemedlemmer. Forsoning mellom revolusjonshelter og Gaddafi-soldater er Libyas største utfordring. Les saken fra DN her:

– Forsoning er ikke mulig. Gaddafis folk skal straffes, sier Haithem Ben Hamed (25)
Siden februar har han vært med i kamphandlinger i Nalut, som ligger på vestfronten der Libyas leder Muammar Gaddafi har hatt sine mest trofaste støttespillere.
– Loven må gå sin gang. De må dømmes eller drepes, men jeg kan ikke tilgi dem. Jeg kan aldri være nabo med noen som gikk i krigen for Gaddafi, sier Haithem Ben Hamed.

Apatiske krigsfanger
På sykehuset viser han DN stolt et rom med seks krigsfanger som kjempet for Gaddafi. Alle har langt skjegg, bortsett fra en skadet tenåring ved vindussengen, som ligger urørlig i fosterstilling.
– Han har vært her i to måneder. Alle har alvorlige skuddskader, sier den koreanske sykepleieren. Noen av fangene vrir seg i smerte i sengen, andre kikker på oss, med et tomt og hult blikk.
– Du har ikke lov til på snakke med fangene, sier den vakten Mohammed Ramadan (28), men Kalashnikov hengende over skulderen.  Sykerommet voktes 24 timer i døgnet.
– Jeg føler ikke hat mot dem som ligger her inne. Når alt kommer til alt så er vi alle libyere, sier vakten, vel vitende om at han selv kan ha møtt noen av dem ute på slagmarken.

Fra DN 240811

Forretningsmann i krigen
Vegg i vegg  ligger Essam Al-Ferjani (41). De siste 16 årene har forretningsmannen bodd i Manchester, men er av en stor skare eksil libyere  som de siste månedene har reist tilbake for å befri sitt hjemland fra Gaddafi-regimet. Han sloss nesten daglig, fram til en granat kløyvde et tre i midten som i sin tur knuste hans armer og ben mot det hjemmesnekrede militærkjøretøyet han betjente.
– Jeg håper at vi en dag bare skal kunne være libyere sier, sier Essam Al-Ferjani med svak stemme.
– Fram til nå har vi være flaue over vårt statsborgerskap. Så fort folk hører ordet libyer, så tenker de bare Gaddafi. Nå kommer vi endelig til å bli respektert, sier hans bror Ahmed Ghnaim (31) som sitter ved sengekanten.
Byen Nalut ligger 75 kilometer fra den tunisiske grensen og har vært omringet av Gaddafi-kontrollerte landsbyer på alle kanter. Innbyggerne i Nalut er ikke arabere, men berbere.

Hater berbere
– Gaddafi hatet oss berbere. Vi er folkegruppe med egen kultur og eget språk. Gaddafis mål var å sørge for at det ble borte, sier Haithem Ben Hamed. Verken sanger eller språk måtte brukes utendørs, kun innenfor husets fire vegger.
Byen har bitre minner om Gaddafis harde regime som går langt tilbake i tid. I 1984 ble syv menn  fra Nalut hengt  på byens lekeplass for deres angivelige medvirkning til drepe Gaddafi.
– Jeg har alltid vært redd, sier Herr Ahmed som han kaller seg. Han har på seg  kamuflasjeklær. Han ser ut som om han er nesten 80, men er på 61 år.
– Alt med Gaddafi er forbundet med onsdag, Det er uvirkelig at det hele er over, sier han
Han er stolt over sin egen innsats, selv om han motvillig innrømmer at han var for gammel til å skyte selv.
– Jobben min var å levere ammunisjon ut til der byens borgere forsvarte oss mot Gaddafis soldater, sier han.

Banet vei til Tripoli
 
25-åringen Haithem Ben Hamed var i fremste linje under de seks måneder lange kampe mot Gaddafis soldater.
– En dag var det rolig. En dag var det harde kampe, Vi visste aldri hva som kunne komme til å skje sier Haithem Ben Hamed i ført en hvit revolusjonær t-skjorte med og gule Nike-sandaler. sitter han  å surfer på nettet til mediesenteret til revolusjonsledningen for å sjekke ut alle mulige rykter som nå florerer om kampene i Tripoli. Det er her fra Nafusa-fjellene som opprørerne som nå inntar Tripolis gater og torg kommer fra. Kilometer for kilometer og by for by vitner veien nordover om kampene. Igjen skutte skyttegraver og oppsatte hindre viser hvordan veien mot Triopli er blitt erobret bit for mitt. Politiets kontrollposter i betong et blitt helt smadret av Nato-flyene. Trærne som finnes i dette ørkenlignes landskapet er kuttet slik at Gaddafis folk skulle få bedre oversikt. Noen kilometer fra Nalut ligger et tomt fengsel. Her skal Gaddafis soldater i følge lokalbefolkningen ha fengslet kvinner. – De skal soldatene ha gjort de forferdeligste ting med dem, sier vår sjåfør Mustafa

Revolusjonens ofre
– Jeg har mistet mange av vennen mine, sier Haithem Ben Hamed . På byens gravplass for revolusjonens ofre kan man telle rundt 50. Den siste graven er fra 16. august. Det siste store sammenstøtet med Gaddafis styrker.
Haithem Ben Hamed jobber innen konstruksjon for et koreanske selskap. Han kan ikke huske sist han holdt en hammer. Det viktigste de siste seks månedene har det viktigste vært å holde hjulene i gang. Deform var man soldater på rundgang. Man måtte også ha tid til ta seg av de eldre, drive butikker og sørge for at byen på et vis fungerte. Kvinner og barn ble sendt i sikkerhet til den tunisiske grensen. Nå er Nalut i ferd med å komme tilbake til livet. Stadig ankommer biler fjellbyen, overlesset med møbler og matvarer og fylt med revolusjonens flyktninger.
Hva Haithem Ben Hamed nå vil gjøre, nå når alt snart er over, vet han ikke.
– Det kjennes om jeg må stille om hele hjernen min.