Monthly Archives: april 2009

Kidnapp sjefen

Ta direktøren som gissel for en natt. Det er franske arbeideres nye brutale aksjonsvåpen. Et økende direktørhat fører til voldsomme protester. Redselen for en voldelig opptrapping sprer seg.
Les saken jeg hadde i DN lørdag. 25.04.09

DN 25.04.09

DN 25.04.09

– De er en gjeng med gangstere. De bruker de reneste mafiametoder. Utpressing, det er det dette er. I deres øyne er vi ikke verdt noen ting, sier Kamel Dhakouani til Dagens Næringsliv.
Med gråten i halsen prøver han å unngå de sterkeste ordene han kan på fransk når han beskriver bedriftsledelsens oppisgelsesplaner.
I ti år har Kamel Dhakouani jobbet for den amerikanske produsenten av bygge- og anleggmaskiner Caterpillar i Grenoble i Sør-Frankrike. Caterpillar USA har besluttet å kvitte seg med 25.000 mann verden over. 733 av dem skal sparkes fra fabrikkene i Grenoble. Kamel Dhakouani meldte seg til innsats i fagforeningens aksjonsgruppe. De tok bokstavelig talt nøkkelen i egen hånd og nektet å slippe fem av sjefene ut fra kontorene sine, inkludert Europa-sjefen.

Rød kampmusikk hele natta

DN 25.04.09

DN 25.04.09

– Vi låste dem ikke inne, hevder Kamel Dhakouani. – Vi holdt dem igjen, sier han. Kamel Dhakouani vet godt den juridiske forskjellen på de to aksjonsformene. Ulovlig frihetsberøvelse kan straffes med fem års fengsel.
Men den høyreorienterte avisen Le Figaro bruker andre ord for å beskrive den frihetsberøvelse som direktørene måtte lide seg igjennom. Det ble en natt med sosialistisk kampmusikk og rappmusikk på høyeste volum. Truende brev adressert til slektninger ble stukket under døren. Et av brevene var utstyrt med en dødningskalle. Utenfor blir sjefenes biler skrapt opp i lakken og dekkene skåret i stykker med kniver.
– Vi er ikke skurker. En mann med svakt hjerte og pacemaker lot vi gå hjem, sier Kamel Dhakouani.
Ved amerikansk-eide Caterpillar blander den franske presidenten seg selv inn i ”frigivelsen” av sjefene 1. april:
– Jeg vil redde denne arbeidsplassen, lover president Nicolas Sarkozy direkte på fransk radio, og unnlater å kommentere arbeidernes kampmetoder. Han ga uttrykk for at han ville ta opp saken med Barack Obama. Under politieskorte mens skjellsordene og spytteklysene hagler blir ledelsen etter 24 timer satt fri etter en natt på kontoret. De føres rett til forhandlingsbordet. Tonen er litt mykere: – Rundt 100 arbeidsplasser skal reddes i forhold til den opprinnelige planen, lover ledelsen. Men forrige uke kom en ny beskjed. Forhandlingen er tilbake der de startet. Kamel Dhakouani og fire andre aktivister ble dømt til bøter i retten for å ha holdt sjefene innesperret. –
Sist søndag ble partene beordret om å komme til Paris – til forhandlinger ledet av departementsråden i finansdepartementet. I seks timer forhandlet de uten å finne noen løsning.
– Jeg vet ikke hva som vil skje nå. Men ingen av oss har lenger noe å tape. Ikke noe …, sier Kamel Dhakouani truende.
Etter vårens nedskjæringer i produksjonen har firebarnsfaren pådratt seg gjeld tilsvarende 55.000 norske kroner i gjeld. Han vil kun få 3500 kroner i sluttvederlag.

Milliardær som taxigissel

Samme dag som sjefene for Caterpillar sperres inne, er en av verdens rikeste menn, François-Henri Pinault, på vei til et styremøte i Paris. Han eier blant annet luksusbedriften Gucci, auksjonshuset Christie’s og musikk- og elektronikkjeden Fnac. Men én time var ikke milliardærens liv verdt mange euros. En ny aksjonsform ser dagens i lys i landet der folk siden 1789 har stormet barrikadene: Et hundretalls rasende, oppsigelsestruede ansatte omringer taxien, slår på taket, rugger bilen og gjør grimaser gjennom bilvinduene. Franske TV viser en forskremt mann inne taxien som først etter forhandlinger og med hjelp av fransk opprørpoliti kommer seg trygt unna.
Protestene var rettet mot at 400 arbeidsplasser i Fnac og dobbelt så mange i den Pinault-eide møbelkjeden Conforama skal fjernes. Samtidig med aksjonen, blokkeres innganger til flere av Pinaults butikker i sentrale Paris.
– Fnac hadde et nettoresultat på 185 millions euro (1,62 milliarder norske kroner). Derfor kan man ikke rettferdiggjøre disse oppsigelsene. Midt i en finanskrise har en næringslivsleder også et sosialt ansvar, sier Boris Lacharne i fagforeningen CGT.

Macho-aksjoner

De siste ukene har bedriftsledere i ti store selskaper blitt låst inne av de ansatte; elektronikkgiganten Sony, dekkprodusentene, Continental og Michelin og kontorutstyrsbedriften 3M, er noen av dem. Direktører er blitt måltavle for råtne egg og harde metallbiter. Ved flere anledninger er de blitt tvunget til å løpe av gårde, i redsel for å bli slått etter innelåst.
Denne uka ble to sjefer i den amerikanske bildeler-fabrikken Molex i Villemur-sur-Tarn i Sør-Frankrike satt fri etter å blitt holdt innesperret i mer enn 24 timer. Enda mer dramatisk var det Clairoix i Picardie tirsdag kveld. Da raserte rasende Continental-arbeidere fylkemannens kontorer etter at de fikk nei fra en rettinstans om å stopp nedleggelsen av den lokale fabrikken.
– Jeg hører vi blir kalt pøbler. Men det er vi som er forrådt. Vi får kun servert løgner. Vi må slå tilbake. Vi har ingenting å tape på det, sier Xavier Mathieu, en av fagforeningslederne (CGT) ved dekkfabrikken Continental. Direkte på fransk TV freser han mot initiativet fra regjeringen om å mekle mellom bedriftsledelsen og de ansatte.
– Det gjør de bare for at det skal bra ut utad. Regjeringen sier den har noe konkret å komme med, men vi har ikke sett noe til dette, sier han.
Onsdag ble Continental-fabrikken stengt av sikkerhetsgrunner – uvisst for hvor lenge.


Macho reaksjonsformer

Frankrikes arbeidsgiverforening Medef advarer mot de macho aksjonsformene.
– Men kan ikke rettferdiggjøre overtramp mot loven bare fordi man føler at man er i en desperat situasjon. Om dette prinsippet overføres på andre områder vil vi ikke lenger leve i en rettsstat, sier toppsjefen i Medef, Laurence Parisot på en pressekonferanse. Og hun legger til med trykk:
– Hadde det vært flere kvinner både i fagforeningsledelsen og i bedriftsledelsen ville vi hatt mye mindre aggresjon, sier hun.
Britisk presse, som har sett noen av sine landsmenn blitt kidnappet på franske sjefskontorer, raljerer over det franske klimaet: – I Frankrike har konseptet ”gå til sengs med sjefen” fått en helt ny betydning, skriver The Independent. Frankrikes president synes ikke at situasjonen er morsomt. For etter at sjefene i Caterpillar ble satt fri, sa han dette:
– Hva slags idé er det å låse inne sine arbeidsgivere? Det finnes lover i dette landet og de skal følges. Jeg kommer ikke til å tillate noe annet, truer Nicolas Sarkozy.
Men ifølge en meningsmåling så er to av tre franskmenn uenig med ham. Han har ikke engang støtte fra sine velgere på høyresiden.
– Dette er bare et bevis på kvaliteten på den sosial dialogen, sier Emmanuel Caquot, direktør i industriavdelingen i det franske økonomidepartementet. Overfor Dagens Næringsliv innrømmer han at disse aksjonsformene kan være svært skadelige for merkevaren til de bedriftene som er involvert – og ikke minst for Frankrikes image utad:
– Dette er et veldig fransk fenomen. Vi hadde noen slike runder også på slutten av 80-tallet, sier Emmanuel Caquot som selv har blitt holdt igjen på kontoret av sine ansatte da han var direktør i France Telecom:
– Det var mye vennligere enn nå. Vi satt halve natta og diskuterte løsninger, sier han.

Tannbørste på kontoret

– Vannflaske, tannbørste og en radio står klar på kontoret. Jeg er forberedt på det verste, sier Patricia Maréchal til DN. Hun er personaldirektør ved den tyske industrigiganten ThysenKrupps fabrikker i Nord-Frankrike. Til nå har det vært rolig i hennes selskap. Men som i mange andre bedrifter så har de snart brukt opp kvoten på kortvarige permitteringer, påtvungne ferier og andre tiltak i påvente av nytt økonomisk oppsving som lar vente på seg.
– Mange industribedrifter kan fort bli tvunget til å si opp mange, tror hun. I Nord-Frankrike er også arbeidsledigheten høyere enn ellers i landet. Hun er forberedt.
– Det finnes et dokument som sirkulerer blant franske direktører nå. Det er en slags kriseplan som detaljert forklarer hvordan man skal håndtere voldsomme aksjoner. Der stå det også hvordan forhandlinger bør utføres. Alt som vi forhandler om under tvangslignende sitasjoner blir oftest verdiløst, sier Patricia Maréchal.
Et kommunikasjonsbyrå tilbyr nå et halvdagskurs til toppsjefer som frykter å bli holdt som gissel på jobben. Blant foreleserne er to tidligere politimenn og spesialister i kommunikasjon og forhandlingsteknikk.
– Sjefene må lære seg hva de skal være redd for og hva de ikke skal være redd for, sier David-Anthony Delavoët i firmaet Vae Solis Corporate, som står bak kurset. – Vi vil gi dem verktøyet så de kan klarer å mestre en slik krevende situasjon, legger han til overfor avisa Le Figaro. Andre eksperter råder toppsjefer til å ha med eget ”overleves-kit” hvor de enn går, med alt fra tannbørste og ren skjorte til egen mobiltelefon med numre til politi, sykehus, brannvesen og familie lagret.

Skremmer kunder

Konsernsjef Torstein Dale Sjøvtedt smiler når han hører om ”overlevelses-kitet” som sirkulerer blant franske toppsjefer. Han er sjef for 15.500 verftsansatte i Europa. 3000 av dem er i Frankrike. Han er godt orientert om fransk ”bossnapping”.
– Det er ikke på lista over det jeg bekymrer meg mest over, sier Torstein Dale Sjøvtedt i STX Europa (tidligere Aker Yards). Denne uka var han på besøk i Frankrike og er ikke redd for å dra ut til verftene i St. Nazaire og Lorient på Atlanterhavskysten.
– Det hender at folk gjør stunt når jeg kommer for å markere at de vil bli tatt alvorlig, sier Torstein Dale Sjøvtedt uten ville gå inn detaljer.
Men han vet det kan hardne til der også. Franske verftsarbeidere er ikke kjent for å være de roligste i guttene i klassen når det gjelder konflikter. Men akkurat nå er det nok å gjøre på de to franske verftene som kontrolleres av norsk-registrerte STX Europe. På grunn av nye ordre på helikopterhangarskip fra det franske forsvarsdepartementet starter verftet i St. Nazaire snart opp stålproduksjonen igjen, slik at ansatte med midlertidige permitteringer kan komme tilbake på jobb.
– Det er tradisjoner for å løse arbeidskonflikter på en annen måte i Frankrike enn i Norge. Men vi kan ikke stille oss slik at vi skremmer vekk kundene våre. Derfor er jeg tydelig i forhold til aksjonsformer i min dialog med de tillitsvalgte, sier konsernsjefen i STX Europe.

Fingeren på strømbryteren

Et spørsmål alle stiller seg er hvor langt det kan gå?
– Hva blir opptrapping etter innlåsingen av direktørene?
Vil noen kutte av en finger å sende den i posten? spør Sébastien Chaize, som driver en aviskiosk i Paris og har lest alt om bossnappingen de siste dagene. Dette er den store snakkingsen i Frankrike, og temaet er daglig toppsaken i franske medier.
Virkemidlene som brukes for å få oppmerkomhet er mange.
Forrige ble strømmen på et sykehus i Douai i Nord-Frankrike, slått av i 40 minutter. Akuttmottaket lå i bekmørke. Operasjonsasaler og heiser sluttet å virke. Det oppsto panikk. Legene kunne ikke komme seg gjennom dører med sine magnetkort. Av en eller annen grunn hadde ikke reserveaggregatet startet som det skulle. Strøm-giganten EDF er i lønnsforhandlinger med fagforeningene. De hadde allerede klart å slå av strømmen på et par shoppingsentre i regionen, men avviser at noen av deres folk står bak strømbruddet på sykehuset. Selv i sentrale Paris har fagforeningene hatt fingeren på strømbryteren.
Hver dag synes grensene for det tillatte å flyttes et skritt framover. Alt foregår samtidig. Sist helg ble franske havner blokkert, mens en blokadetrussel hang over tunnelen under Den engelske kanalen. Bak sto misfornøyde fiskere.
En av landets mest populære politiker i dag er Oliver Besancenot, leder av det nytt antikapitalistsk NPA . Et parti med revolusjonsdrømmer. Den tidligere troskisten, postmannen og presidentkandidaten Oliver Besancenot var den første til å støtte frihetsberøvelse av direktører:
– Direktørene kompromisser ikke. De spytter arbeiderne i ansiktet ved å gi dem sparken – samtidig som deres bedrifter som har fått offentlig støtte tar ut store gevinster sier han. Man må ikke være en del av ytterste venstre for å si seg enig i slike uttalelser i Frankrike i dag.

Verken dialog eller revolusjon

– Når Besancenot snakker er han på bølgelengde som folket. Derfor har nå også den andre begynt å snakke som ham og kritisere arbeidsgiverne, sier Dominique Raynié, statsviter ved Science Po i Paris.
Partileder François Bayrou i sentrumpartiet Modem er et eksempel:
– All vold er forkastelige, men den må settes opp mot det rådende klimaet i landet, mot angst, sinne og følelse av urettferdighet, sa partilederen nylig.
En nygammel retorikk trenger seg inn, selv på toppen av statsapparatet:.
– Det har vært snakket om bøllete ledere. Vi kan ikke ende i en situasjon hvor selv de ansatte begynner å oppføre seg som bøller sa Gérard Larcher, talsmann for det franske Senatet i et intervju og tilføyde:
– Klassekampen fører ikke noe sted. Det har vi allerede sett.
På Caterpillar, i det sørlige Frankrike Grenoble, tror den snart sparkede Kamel Dhakouani verken på dialog eller revolusjon:
– Jeg prøvde å snakke med en av direktørene vi holdt tilbake. Men han satt bare og sendte sms´er og sa at hans datter var bekymret for ham. Datteren hans er 21 år og klarer seg selv! Jeg har fire småbarn hjemme. Hvilken verdi har de for ham? Mine barn kunne like gjerne ha vært hundevalper i hans øyne, sier Kamel Dhakouani.
går politianmeldte Caterpillar-dikektørene Kamel Dhakouani og resten av aksjonsgruppa for
frihetsberøvelse.
– Det ville ikke jeg gjort. Det viktigste nå er å roe ned situasjonen, sa sosialistpartiets leder, Martine Aubry til radiostasjonen RMC i går ettermiddag.

© Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Forbyr utstilling av lik (tv)

our-bodyEn fransk domstol har forbudt en kontroversiell utstilling i Paris.
17 døde mennesker stilles ut.
Menneskerettighetsorganisajoner mener likene stammer fra henrettede kinesiske fanger og deretter solgt. Mens arrangørene hevder samtykke var gitt mens kineserne var i live.
Se reportasjen sendt på NRK Kulturnytt 23.04.09
Reporter/redigering: Erik Aasheim

Retten avviste i dag (30. april ) anken fra arrangørene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Frykter Star Trek-fansen

De vokste opp med «Star Wars», men har lagd en ny «Star Trek»-film. – Vi var ikke fans, innrømmer «kaptein Kirk» og «Spock» anno 2009. Les saken jeg hadde i Dagbladet.

Dagbladet 16.04.09

Dagbladet 16.04.09

– Hører dere hvor lett det er å blande? «Star Wars» og «Superman»-musikken er nesten identiske.
Zoé Saldana (30), som spiller Uhura i «Star Trek»-filmen som har norgespremiere 8. mai, kommer syngende inn til møtet med Dagbladet i Paris. Med hjelp fra regissør J.J. Abrams tar hun en liten «Star Wars»-duett. «Star Trek»-kjenningen sitter ikke like godt.
– Jeg har bare sett den nye filmen tre ganger, unnskylder Zoé Saldana seg, best kjent fra en rolle i den første «Pirates of the Caribbean».
– Min mor så «Star Trek» med spansk tale på kabel-tv i New York da jeg vokste opp. Jeg holdt meg til «Star Wars» på engelsk. Jeg var 17 år da jeg så en «Star Trek»-episode, men det gjorde ikke spesielt inntrykk, innrømmer hun.

Første gang
Men nå, over 40 år etter at Gene Roddenberry skapte tv-serien «Star Trek», er både menneskelige og umenneskelige helter og skurker i Føderasjonen tilbake. Seks tv-serier og ti kinofilmer er produsert, men det er første gang noen har jobbet med den opprinnelige historien som ble skrevet i 1966. Den handler om hva som formet Kaptein Kirk og kommandør Spock – halvt menneske og halvt vulkanier. Og om hvordan de møtte hverandre og begynte å jobbe sammen.
Det hele har en kjent «Star Trek»-innpakning, pluss en dose «Mission Impossible» og «Lost». Manusforfatterne er nemlig de samme.
– Jeg skjønner at del vil tenke litt «Lost» innimellom når de ser filmen, sier regissør J.J. Abrams (42) som også er skaperen av denne populære tv-serien.
Takket vært tv-seriene «Lost» og «Coverfield» er han i dag et av Hollywoods store navn. Men han var ingen «Star Trek»-fan som liten.
– Jeg har faktisk ennå ikke sett alle tv-episodene eller filmene, sier han. «Star Wars»-generasjon Heller ikke hovedrolleinnhavene Chris Pine, som spiller kaptein James Tiberius Kirk eller Zachary Quinto, som tolker Spock, har den fulle oversikten over livet på romskipet «Enterprise» og på de mange planetene som er en del av Føderasjonen.
– Jeg likte ikke tv-serien noe særlig, sier Zachary Quinto (31), selv kjent fra en annen populær tv-serie, «Heroes».
– Vi er «Star Wars»-generasjonen, legger filmverdenens nye kjekkas, Chris Pine (28), til. Han er for tida norgesaktuell i komedien «Vin i vrangstrupen» – Jeg tror heller ikke en ihuga «Star Trek»-fan vil like hvordan det første møte med kaptein Kirk er i filmen. Han drikker, legger voldsomt an på damer, er voldelig og selvdestruktiv. Det er ikke dette bildet man har av kaptein Kirk som i over 40 år har reddet verden fra undergang, sier Chris Pine til Dagbladet.

Mektige fans
De innrømmer det ikke. Men mellom linjene ligger det en frykt for fansen som er med i «Star Trek»-klubber over hele verden – også i Norge. For «Star Trek»-fans er ikke som andre fans. – De er lidenskapelige. Noen er ekstreme, fanatiske og dogmatiske. Men mange er bare deilig smågale. Og vi veit at de har makt i forhold til hvordan filmen mottas, sier regissør J.J. Abrams.
Så redde har de vært for at fansen skal slakte filmen, at «Trekkers» er blitt konsultert underveis i prosessen.
– En av manusforfatterne, Damon Lindelof, er også en av verdens største «Star Trek»-fans. Han har sørget for at universet er helt riktig, sier J.J. Abrams. Men han understreker likevel at denne filmen ikke er lagd for fansen.

Lei kyniske filmer
– Man trenger ikke forstå hva «Star Trek» er for å se filmen, sier han. Men regissøren sier han likevel har tatt med mange ting som bare fansen vil skjønne hvorfor er med.
– For dem er det helt naturlig at kaptein Kirk går til sengs med en grønn kvinne.
For oss andre kan det kanskje virke latterlig, men noe av dette sjarmerende, enkle fra «Star Trek»-universet har vi tatt vare på, sier J.J. Abrams, som har opsjon på lage nok en «Star Trek»-film.
– Men jeg har ikke bestemt meg, sier han. Og det kommer nok ikke minst an på mottakelsen verdens «Trekkers» gir J.J. Abrams inntreden i deres science fiction-verden.

© Erik Aasheim 2009

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Bånn appétit

I gourmetlandet Frankrike har vanlig mat blitt en luksus for mange. Mat-salg på grensen til det uspiselig, er blitt milliard-forretning. Flere finner nye måter å bli mett på. Med risiko for helsen.
Les saken i DN.

DN 08.04.09

DN 08.04.09

Tekst: Erik Aasheim
– Hvis du er heldig kan du finne svært gode ting her. Men vi er mange som leter nå, sier Aline Mauri (23).
Designstudenten er liten og slank. Hun bor i forstaden Clichy, men et par ganger i uken sykler hun inn til et av de bugnende matmarkedene i Paris. Ikke for å kjøpe mat, men for å prøve å finne noen spiselige grønnsaker som ligger slengt rundt på asfalten etter at matbodene har pakket sammen. Da gjelder det åskynde seg før de kommunale renholdsbilene kommer med sine vannkanoner for å spyle rent. Eller før andre har stukket av gårde med de mest spiselige stykkene.
– Jeg har virkelig ikke mye penger nå. Hver uke må jeg regne på hva jeg har råd til å spise, sier Aline Mauri.

Kriminelt matsalg

Den eksostunge ringveien rundt Paris er blitt et sosialt vannskille i Paris. Innefor finner man luksusbutikkene: ost-, kaviar- og gåseleverspesialister rundt Madeleine-plassen. Under denne ringveien kunne France2s TV-seere nylig se hvordan gammel mat selges på gata rett ved Europas største loppe- og antikkmarked i Saint-Ouen. Der kunne man få kinesisk melkepulver av ukjent opprinnelse, yoghurt utgått på dato og rester av mat fra ulike hjelpeorganisasjoner. Det har skapt reaksjoner.
– Det er helt forferdelig å se noe slikt, kommenterte den tidligere presidentkandidat Ségolène Royal til radiostasjonen France Inter.
– Dette er utenfor vår kompetanse. Vi vet at matsalg av denne typen eksisterer mange steder, men det er en sak for politiet. Ofte handler det om komplekse undersøkelser som involverer ulovlig smugling, tyveri og noen ganger til og med ulovlig innvandring, sier Sylvie Garnier til Dagens Næringsliv.
Hun er en av inspektørene ved DGCCRF, tilsvarende det norske mattilsynet. Garnier advarer spesielt mot helserisikoen ved å spise kjøtt, fisk og ost som har gått ut på dato.
– Gammel kjeks er ikke så farlig, sier Sylvie Garnier.
I midten av mars arresterte politiet tre medlemmer fra landets største veldedige suppekjøkken, Les Restaurantes du Coeur. Politiet mistenker at de driver med en parallell handel med mat.
Når DN passerer loppemarked i Saint-Ouen, så holder politipatruljer fortauselgerne under streng kontroll.

Nytt prisvåpen

Sylvie Garnier sier at franske helsemyndigheter på sin side utfører stikkprøvekontroller blant et økende antall supermarkeder av en ny type: Franskmennene kaller det déstockage – lagersalg.
De nye butikkene ligner vanlige lavprisbutikker à la Lidl. Men de har gått et skritt lenger i jakten på billige produkter. Det handler ikke lenger bare om å spille på volum for å få presse prisene ned. Varenes ferskhet er den nye prisvåpenet.
– Disse kyllingbrystene spiser jeg i dag. I morgen er de for gamle. Men det er jo derfor jeg kommer hit og handler. For her er maten uslåelig billigere sammenlignet med et vanlig supermarked. Det selger varer som andre matvarebutikker ikke har rukket å selge, sier tobarnsfaren Frédéric Blandin. DN møter ham utenfor supermarkedet La Ferme Spahi i forstaden Argenteuil, noen kilometer utenfor Paris. En vakt har akkurat bedt fotografen forlatt området.
– Dette er privat område!, sier han
En plakat ved inngangen til supermarkedet forbyr kameraer. Ledelsen vil ikke at noen skal bilder av maten i hyllene. Men kundene ønskes derimot velkommen.

Rike på lav kjøpekraft

– De kommer langveisfra, sier ingeniøren Hichem Lahbibi. – Bare se på bilskiltene, sier han og peker på bilene som i Frankrike fortsatt viser fra hvilken kommune eierne kommer.
– Det er klart at alle varer ikke er like ferske. Men hva slags valg har vi? Det er vanskelige tider for alle, sier Hichem Lahbibi.
Etter mye medieoppmerksomhet de siste dagene har ledelsen ved La Ferme Spahi valgt å ikke svare på DNs henvendelse om et intervju. Men til avisa Le Parisien sier en av eierne:
– Vi etablerer oss i områder hvor kjøpekraften er svakest. Her er folk lett påvirkelige for våre tilbud. Vi har økt vår omsetning på grunn av den økonomiske krisen, sier Manuel Ferreira ved La Ferme Spahi.
Gammel mat er blitt milliardforretninger. Kjeden Noz har nå 160 butikker med 2200 ansatte over hele Frankrike. Omsetningen var i fjor på 1,9 milliarder norske kroner.
– Vi har hatt 15 prosent årlig økning i omsetningen de siste årene, sier grunnleggeren Remy Adrion til Le Parisien. Ideen er enkel, men lønnsom:
– De store produsentene vil unngå å lagre varer. Når det kommer nye versjoner av produkter, kjøper vi de gamle. Produkter som det har vært promo på kjøper vi også. De kan ikke lenger selges i vanlige butikker med den samme innpakningen, sier Remy Adrion.
I tillegg leter han etter de billigste lokalene i de billigste kvartalene.
– Det er sant at våre butikker ofte ser ut som lagerhaller. Men det viktigste er å kutte der man kutte for å få billigst mulige matvarer. Vi bruker heller ingen penger på markedsføring, sier han.

Bakerst er ferskest

Men også midt i Paris begynner nå butikker som utfordrer datostemplingen å dukke opp. I rue d´Aligre, ikke langt unna Bastilleplassen ligger det to lavprisbutikker, i samme gate som et av byens største daglige frukt- og grønnsaksmarkeder. Inne i de små, trange butikkene får man alt et kjøleskap kan drømme om, med vekt på melkeprodukter. Men holdbarhetsdatoen har akkurat gått ut på både egg og kjøttpålegg når DN sjekker hyllene. Har gjelder regelen: Ta det som står bakerst om du vil ha ferskest vare.
– Jeg handler ofte her og har aldri blitt syk, sier Fabien i midten av 30-årene, som ønsker å være anonym. Han er ikke bekymret for å spise gammel mat:
– Jeg tror leverandørene overdriver datostemplingene for å få nye varer fort inn i de ordinære matvarebutikkene. Ting varer mye lenger enn man tror, mener Fabien, med kurven full av ost til kveldens vennemiddag.
Datostempelet synes jo ikke på et fransk ostefat.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Verdens beste påskekylling

Blå ben, hvite fjær og rød kam.
Hun ser ut som en inkarnasjon av det franske flagget ”tricoleren”.
Ikke rart landets maskot er blitt kronet til kylling-dronninga.

Les saken jeg skrev for D2.

kylling1– Utseende er viktig, sier Aurore Labranche. Hun binder et rosa bånd rundt magen på de nyslaktede kyllingene fra familiefarmen, og grer med fingrene de få fjæra som fremdeles sitter som en krone rundt hodet. Er man dronning så er man dronning. Da bør man også se ut som Marie-Antoinette med rosa bryst.

Smakfull skjønnhet

– Bény er fornavnet hennes. ”Gauloise de Bresse” er familienavnet som har en kjent stamtavle som strekker tilbake til minst 1591, da Bresse-kyllingen første gang nevnes i litteraturen. Over tre dager møtes de rundt 200 godkjente oppdretterne av Bresse-kyllinger for å konkurrere om hvem som har klart å avle opp årest penste. Det har de gjort i 146 år. I Bresse er kyllingavl en kunst-form.
– Dette som en skjønnhetskonkurranse, sier Aurore Labranche.
– Det er som disse missene vi ser på tv hvert når, ler bestemoren Sylviane Labranche.
Hun har drevet med oppdrett hele livet, men har aldri vunnet:
– Vi er ingen konkurransefamilie. Vi bruker energien vår på gården, ikke på konkurranser. Men vi må jo stille ut som alle andre en gang året, sier Sylviane Labranche og løfter opp et hode på kyllingen for å sjekke at det ikke kommet noen støv i kyllingens sorte øyne og børster litt tørket blod bort fra der den ildrøde kammen engang satt.

kylling2Smertefull kastrering

Det er ikke bare ”tricolore-kyllingen som er med. Kusiner som både er sorte og grå i fjæra ligger også på langbordene i byen Bourg-en-Bresse
– Frankrikes fjærkre-hovedstad. Og fetteren ” le Chapon de Bresse” er hovedattraksjonen. Han kastreres noen uker etter fødselen for å bli så stor og fet at han holder til minst et stort julemåltid for en fransk kjernefamilie med besteforeldre på begge sider på besøk. Tre kilo er minstevekt for en godkjent kastrert hanekylling .
– Det er en kirurgisk operasjon. Etter to måneder åpner vi dyret mellom bena og fjerner testiklene. De ligger vanskelig til, så det er et enkelt inngrep. Mye vanskeligere enn å finne testiklene hos en mann, humrer jurypresidenten Marcel Pepin.
Påsken er full av lidelseshistorie. Også for hanekyllingene. For påske er kastreringstid.
– Det er vondt ja, innrømmer han. Men det må til om vi skal få en stor og fet hanekylling til julemiddagen, sier Marcel Pepin. En feit Chapon står nok ikke på menyen til Brigitte Bardot.
Men selv om mennene i Gauloise de Bresse-familien aldri rekker å lære hva kjønnsdrift er, kakler de med smil om nebbet sammen med søstrene og kusinene sine rundt på Bresse-slettene nord for Lyon. Området strekker seg fra Saône og Loire i nord, til det fjellfulle Jura i øst og Ain-dalen i sør.

kylling3En lykkelig høne

For Poulet de Bresse går ikke bare for å være verdens beste kylling, men også verdens lykkeligste. De kan boltre seg på like mye plass som en innsatt i et norsk gjennomsnittsfengsel. Men kyllingene har det bedre. De er frittgående.
– Hver kylling har krav på minst ti kvadratmeter og lever i det fri tre fjerdedeler av livet sitt. Maksantallet i en flokk er 500 kyllinger, sier Marie-Paule Meunier, talskvinne for fjærkreforeningen i Bresse. Og på de store slettene finner kyllingene stort sett sin egen mat som mark og insekter. De blir også servert melkeprodukter hele livet i tillegg til mais og hvete. Tilsettingsstoffer og gemodifisert mais er strengt forbudt og maten skal være dyrket i Bresse. Og levevilkårene til Bresse-kyllingene overvåkes nøye av byråkratene i landbruksdepartementet.
For kyllingene i det lille geografiske området på 100 ganger 40 kilometer er verdens eneste fjærkre som nyter godt av statlig beskyttelse. På fransk heter ordningen Appellation d’Origen Controllée (AOC ). Det er en garanti for den geografiske opprinnelsen av et produkt, men også at det er framstilt etter boka.
Det er statlig system som har sin opprinnelse på 1600-tallet da produksjonsmetoden av Roquefort-osten ble regulert ved et parlamentarisk dekret. AOC er mest kjent som kvalitetsstempel på kjente viner, men i 1957 vedtok nasjonalforsamlingen å gi AOC-status til Bresse-kyllingen. Og selv om bønder holder høner av samme rase som i Bresse, har de ikke lov til å selge dem under navnet ”Volaille de Bresse” om de bor utenfor det lille geografiske området. Da må de nøye seg med andrestempelet ”Label Rouge”.

Ektepar på lit de parade

I markedshallene i Bourg-en-Bresse står Max Cormorèche og Jean-Michel Sibelle og smugtitter på konkurrentene. De to har byttet på å vinne de viktigste prisene under de siste årenes skjønnhetskonkurranser. Max står og strammer litt smånervøst på båndene rundt herr og fru kylling i kategorien ”Marriage” – bryllup.
Han rusker litt i fjæra på hanekyllingen chapon som ligger tett inntil hunnkyllingen poluarde. Som et ektepar på lit de parade.
– Et magnifique, men fiktivt ekteskap, ler han mens han prøver å forklare hva som er forskjellen mellom å vinne og ikke vinne:
– Det er detaljer som skiller. Se på denne. Den har noen flekker på seg, og peker på noe som likner på fødselsmerker. Den er altså ikke min, men det er denne, sier han stolt og holder opp en chapon som glinser i svakt rosa og er så feilfri i skinnet at den nesten ser pudret ut.
– Det er ikke lett for en nybegynner å se forskjell, sier kokken Phillipe Jousse fra restauranten Chapel og med to stjerner i Michelin-guiden. Han er med i juryen og går fra kylling til kylling for å studere form, farge og hode.
– Litt flekkete hud endrer ikke smaken. For alt er gjort for at disse kyllingene skal smake bra. Ingen risiko på et kjøkken, for jeg vet at resultatet alltid blir bra, sier Phillipe Jousse.

Feil farge på eggene

Men det har ikke bare vært lykkelige tider i Bresse. På slutten av 50-talet gjorde fargene på eggene at poulet de Bresse og andre rene franske hønseraser holdt på å dø ut. For da fikk franskmenn en forkjærlighet for brune egg som kom inn på markedet via import av asiatiske høns. Disse hønsene ble etter hvert blandet med erke-franske raser som kunne legge egg etter franskmenns smak. Men siden ” Gauloise de Bresse» legger hvite egg – gikk også produksjonsmengden av kyllingene nedover helt fram til slutten av 90-tallet. Det hjalp ikke at de var aldri så frittgående. Men for å sikre rase-mangfoldet satt oppdrettsorganisasjonen pro-Natura France for noen år siden i gang en kampanje for å få opp forbruket av hvite egg. Det har vært viktig for å redde de franske rasene. Men fremdeles fortrekker 70 prosent av franskmennene brune egg.
– En tøff tid, sier Marie-Paule Meunier i Comité Interprofessonel de la Volaille de Bresse. Hun snakker om fugleviruset H5N1 som i 2006 ble et hardt slag for regionen. Gårder ble satt i karantene og det var masseslakt av fjærkre etter at en kalkun i Bresse ble EUs første tamfugl-offer. Kyllingene som var vant med å leve ute i det fri ble tvunget innendørs av myndighetene.
– De ble aggressive og begynte og slåss. Mange ble klemt i hjel, minnes oppdrettere i regionen.
– Mange ga opp kyllingdrift etter den runden, sier Marie-Paule Meunier. For etter fugleviruset kom det nye sikkerhetsregler som gjorde at oppdrettere som drev med kyllingdrift på si, ga opp.
– Det ble for dyre investeringer for mange. Men når fugleviruset en dag sikkert kommer igjen, er vi forberedt på en helt annen måte. Neste gang skal de kunne gå utendørs selv under et viruset-angrep, sier fjærkreforeningens talskvinne.

På med korsettet

Før fugleviruset kom ble det produsert 1, 2 millioner kyllinger i året. I dag produserer 200 oppdrettere 1 million kyllinger. For ti år siden var det 350 oppdrettere.
– Det er en tidkrevende jobb med mye presisjons- og tålmodighetsarbeid. Vi jobber nå aktivt med å rekruttere nye oppdrettere som vil spesialisere seg, sier Marie-Paule Meunier.
En av dem som velger å satse er Cyril Degluaire (28). Han sitter på gården Saint-Cyr-sur-Menthon 20 kilometer utenfor Bourg-en-Bresse og ruller nyslaktede kyllinger.
– Dette er viktig for holdbarheten og for å fordele fettet i kroppen, sier han å begynner å feste et stort tøystykke av tykk bomull rundt chaponen. Det er som om det settes på et alt for lite korsett rundt en småfet midje. Så sys det stramt sammen og så bearbeides kyllingen på samme måte som man knar en deig. Resultatet blir et mumifisert fjærkre med fettet riktig propposisjonert over hele kroppen.
– Det er mye arbeid, men sånn er tradisjonen, sier Cyril Degluaire som driver kyllingfarmen sammen med faren.
10.000 kyllinger må han selge i året for at det skal bli en anstendig årslønn. På låven står den noen dusin laget av tre. Det dødscellene de siste ukene av et kyllingliv. Der får de masse mat for at de raskt skal få nok fett på sin muskuløse kropp etter måneder ute på slettene.
– Men det er mye svinn i produksjonen, sukkerr 28-åringen.
For dødeligheten blant Bresse-kyllingene er på ti prosent. Det er prisen man må betale for å la dem gå utendørs og dermed bli et lett bytte for musvåker, ravner og rever.

Enkle oppskrifter

Åtte prosent av kyllingene går ut av landet. De fleste til Japan og Nord-Europa. Noen av dem finner også veien til gourmetbutikker i Oslo og Michelin-restauranten til Eivind Hellstrøm, Bagatelle. En stjernekokk må ha Bresse på menyen.
– Alle sier det er krise, men etterspørselen etter Bresse-kylling har aldri vært større. Regionen klarer ikke å levere nok, sier mesterkokken Georges Blanc med tre stjerner i Michelin-guiden. Men han er ikke helt objektiv i sin hyllest, for han er også frontfigur for gourmetkyllingen.
– Oppskriftene på en Bresse-kylling må ikke være for sofistikerte. Det er så mye naturlig smak, sier han. – Jeg serverer den stort sett med klassisk tilbehør, fortsetter han. – Grateng av villartisjokker er best, men det er en veldig lokal rett. Squashsgrateng eller kastanjer er også et bra alternativ. Men på våren vil jeg forslå kylling med morkler og saus av gul vin (en spesiell vin fra Jura-regionen) sier Georges Blanc til D2.

Blodig slutt

Men om de første månedene er fulle av lykke, så har denne historien ingen happy end. For på sin siste dag så henges kyllingen opp i en stålvaier. Deretter skjærer man over pulsåren i halsen, tar kyllingen i klørne og snurrer den rundt og rundt. Veggene farges røde av blod når bonden står og veiver sine blivende delikatesser i lufta. Selv er bonden nedsølet med blod som en barbarisk hærfører på vei hjem fra jobben.
Men blodet er tørket av når Max Cormorèche nok et år kan løfte sin fete chapon over hodet og juble over seieren. Og i samme øyeblikk starter salget. De beste restaurantene vil ha vinner-kyllingene på menyen. Bestillingslistene er lange for en vinner. Og Max går nok et godt kylling-år i møte. For en vinner kan tillate seg å ta nesten tre ganger prisen for en god feit chapon. Rundt 250 euro for er Rolls Royce-kylling. For det er tross alt utseende som teller for en Miss eller en Mister fra Bresse.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Kontroversielle fotos (radio)

cp-controversesEn fotograf poserer i Hitlers badekar, en annen tar bilde av en avrevet hånd ved Ground Zero 11. september.
Bli med på kontorversiell fotoutstilling i Paris, som utfordrer grensene til det tillatte.
Utstillingen kan man se i Paris frem til 24 mai – før den går videre til Bryssel, Amsterdam og Roma.
Hør reportasje sendt på NRK P2 7. april:

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Kalendergutt fikk sparken av Sarkozy

Radio France-sjef Jean-Paul Cluzel trodde han stilte opp for en god sak med tatovert overkropp og skinnmaske over hodet. Nå får «Mars-gutten» sparken av president Nicolas Sarkozy. Les saken som sto på trykk i DN Magasinet 4. april 2009. kalendergutt-040409-dn

DET GIKK IKKE HELT SOM Jean-Paul Cluzel (62), konsernsjefen i statskanalen Radio France, hadde tenkt. Med skinnmaske, tatovert overkropp og piercing i brystvortene lyser han fra en veldedighetskalender med bilder av tatoverte franskmenn. Med på bildet er Cluzels kjæreste, med lommen full av dollar, men de to modellene er ikke navngitt.
– Han ville gjerne gjøre noe for en god sak, men ville ikke fronte det med ansiktet. Derfor hadde både Cluzel og jeg håpet han ville forbli anonym, sier fotograf Vincent Malléa, som både har tatt bildet og laget kalenderen, til Dagens Næringsliv.
Men nei da, «Mars-gutten» Jean-Paul Cluzel ble outet på direkten i et underholdningsprogram på Canal Plus – knappe to måneder før han skulle få beskjed om åremålsstillingen ville bli fornyet.
– Malplassert, skal president Nicolas Sarkozy ha sagt da han så kalenderbildet, ifølge ukeavisen Le Canard Enchainé.
Likevel kom bildet beleilig for Sarkozy, som lenge har samlet argumenter for å bytte ut toppsjefen i Radio France. En ny lov gjør at presidenten nærmest egenrådig kan utnevne toppsjefene i statlig radio og tv. Men man skal ha gode grunner for å fjerne en leder som har sørget for å øke lyttertallene betraktelig for de statseide radiokanalene. Cluzel har også klart å få slutt på alle streikene som inntil for fem år siden red kanalen som et mareritt.

Beklager. – Jeg har gjort en feil og beklager dersom noen av de ansatte i Radio France har blitt støtt av dette bildet. Jeg stilte opp fordi noen venner spurte om jeg ville posere for å vise mangfoldet blant folk med tatoveringer. Jeg ble også fortalt at overskuddet skulle gå til kampen mot aids, sier Cluzel til avisen Le Figaro.
62-åringen sier han ikke var klar over at overskuddet gikk til den militante aidsorganisasjonen Act-Up, en organisasjon kjent for å bruke kontroversielle virkemidler for å få oppmerksomhet.
– Jeg ble forsikret om at hverken navn eller stilling skulle bli kjent. Det var Act-Up som besluttet å avsløre meg. Det som gjør mest vondt i denne saken, er likevel at det hevdes at jeg ville lage skandale for å synliggjøre homofile. Det er helt feil. Alle vet at jeg har gitt mange seriøse intervjuer om legningen min, sier Jean-Paul Cluzel, som ønsker å dempe støyen:
– Vi må huske at presidenten skattemessig har likestilt homofile og heterofile samboere, han lar en minister foreslå lov som anerkjenner homoforeldre og han er gift med Carla Bruni, som er sterkt engasjert kampen mot aids. Derfor har jeg har vanskelig for å tro at Nicolas Sarkozy skal ha brydd seg særlig om dette kalenderbildet.

Provoserende kåserier. Men ifølge Le Canard Enchainé skal man i presidentpalasset bruke kalenderopptredenen for det den er verdt. Nicolas Sarkozy er også misfornøyd med at radiosjefen ikke «har kontroll» over morgenkåseriene i France Inters nyhetssendinger, det franske svaret på P1. På direkten har den faste humoristen Stéphane Guillon raljert over sjefen for Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, og hans appetitt på kvinner, og han har hakket løs på sosialistlederen Martine Aubrys utseende – mens «ofrene» selv satt i studio.
– Det er injurierende, det er vulgært og det er stygt gjort, skal Sarkozy har sagt.
– Uforskammethet kan være en motvekt til det mange opplever som en dominans av de sterkeste i mediene. Dette har Radio France en lang tradisjon for, og jeg planlegger ikke å endre dette. Det betyr ikke at jeg er enig i alt som sies. Uforskammethet er alltid dristig, og det må ha relevans. Har den ikke det, blir den ikke morsom. Det er ikke tilfelle med morgenkåseriene i France Inter, sier Jean-Paul Cluzel.
Fredag 3. april ble det kjent at journalisten Jean-Luc Hees i den private kanalen Radio Classique blir ny toppsjef for Radio France 11. mai. Han kommer fra en kanal som eies av en av Nicolas Sarkozys bestevenner, Bernard Arnault – mangemilliardær og storeier i luksuskonsernet LVMH. Jean-Luc Hees har allerede møtt Sarkozy i presidentpalasset, men radiomannen vil ikke kommentere saken før han har truffet det franske medietilsynet CSA tirsdag. Det vil imidlertid fotograf Malléa:
– Det er utrolig at vi har en president som gjør seg selv så liten. Det gjør meg rasende.

Fagforeninger i ryggen. Avtroppende toppsjef, Jean-Paul Cluzel fikk beskjed om at han får sparken gjennom en telefon fra Elyséepalasset sist onsdag. Men han går av med en sterk støtte i ryggen. På ufransk vis står nemlig fagforeningene bak en toppsjef.

«Hva er mest uanstendig? Være aktivist for individuell frihet og demokrati ved å støtte en organisasjon i en god sak, eller annonsere 300.000 oppsigelser i 2009 (slik Sarkozy har gjort for offentlig sektor)? Forsvare allmennkringkasting og fri informasjon, eller på autoritært vis selv utnevne toppsjefer i radio og tv?» melder CGT, den største fagforeningen i Radio France.
Journalistforbundet SNJ legger til:
«Sarkozisme er å bli målt etter resultater. Etter den målestokken er Cluzel langtfra den verste sjefen Radio France har hatt. Regnskapet hans er stort sett positivt. Og når presidenten nå har fått legal rett til utnevne den han vil, er det unødvendig å trekke frem den type historier vi har hørt.»

Copyright: Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized