Monthly Archives: mai 2009

Aqua-Lene i kontroversiell krigsfilm (tv)

Ikke før har Max Manus tatt Norge med storm, så er det en ny krigsfilm på gang. Men denne gang er det få norske helter med, filmen handler nemlig om krigsprofitørene, som Norsk Hydro. Fremdeles et norsk tabu, mener regissøren. Jeg dro på besøk til filmsettet i Budapest, der filmen i sin helhet spilles inn. Se saken på LørDagsrevyen 30.05.08:

Norsk Hydro ønsker ikke å kommentere påstandene i filmen om selskapets rolle under krigen.
© Erik Aasheim

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

1001 Louvre-natt (radio)

Jean Nouvels Louvre i Abu Dhabi

Jean Nouvels Louvre i Abu Dhabi

Emiren av Abu Dhabi kan endelig juble. Nå er den symbolske grunnstenen lagt ned i hans nye kronjuvel: Louvre på arabisk
Det koster den oljerike gulfstaten minst en milliard euro å bruke Lovre navnete og å låne kunstverk fra Paris. Det har vært en lang og kontorversiell vei mot denne byggsestarten.
Hør direkterapporten på NRK P2 Kulturnytt 270509. (Intervjuer: Marianne Siebke)

© Erik Aasheim

Opprør mot eksport av franske merkenavn
Les artikkelen jeg skrev for Dagsavisen da det ble kjent at emiren jaktet på Louvre-navnet i januar 2007:
Emiren av Abu Dhabi vil før måneden er omme kunne triumfere over sin nye kronjuvel: Louvre-museet. En rasende fransk kunstelite betyr lite når arabiske oljemilliarder legges på bordet.
– Det finnes kun et Louvre-museum – og det er i Paris, sier 83 år gamle Corrine Rombaut. Hun retter på sitt stivsprayede blågrå hår med begge hender for å virkelig understreke at slik bør det fortsatt være. Hun er vei inn til sitt månedlige besøk på Louvre og Madamen som i hele sitt liv har bodd i Paris vil helst ikke tro på avisskriveriene om at verdens mest besøkte museum vil låne ut kunst og navn til et nytt museum som skal bygges på en kunstig luksusøy i De forente Arabiske emirater.
– Hver by sitt museum. Madrid har Prado. – Og Norge hva har dere igjen?, spør hun
– Ehh, Munch, svarer jeg uten at det lød så kjent.
– Bien. Vel, vel sier hun nok en gang. – Vi har Louvre.

Hemmelig milliardavtale
Og det har Paris hatt siden 1793. Men nå blir det slutt på eksklusiviteten. I følge den vanligvis velinformerte avisa Le Monde så vil en superhemmelige milliardavtale om salg av Louvre-navnet bli signert i slutten av januar.

Det framtidig museet i oljestaten Abu Dhabi skal i 20 år låne Louvre-navnet, i følge avtalen som det franske kulturdepartementet har én kommentar til: ” Ingen kommentar”.
Frankrike lover også å låne ut kunst til museet de neste ti årene – i påvente av at Abu Dhabi-museet bygger opp sin egen samling. Alle store museum i Frankrike vil bli bedt om å delta, men ingen vil bli tvunget til å låne ut verker.
Og prislappen: Emiren i Abu Dhabi er villig å legge minst 700 millioner euro for å få det slik han vil – mer enn 6, 4 milliarder norske kroner. Pengene har han nok av; Emiratet sitter på ni prosent av verdens oljereserver

Sensur av nakenhet
Men den enorme summen gjør ikke protestene mer lavmelte. Heller tvert i mot:
-Louvre er ikke en kommersiell vare, er hovedbudskapet i en opprop ledet an av en de franske kunsttungvekterne, Francoise Cachin, tidligere direktør for Frankrikes nasjonale museums-råd – Musées de France. Til nå over 3200 aktive innen for kunstverdenen signert – blant dem en rekke kunstprofessorer og direktører ved en rekke større og mindre museum.
– Vi behandler ikke Louvre og Versailles som Hermés eller Dior. Verker som er en del av vår kulturarv, er ikke forbruksvarer, sier Cachin til den ukes utgave av Paris Match.
Kritikerne frykter at Abu Dhabi-prosjektet vil gjøre Louvre, som hvert år har 7,3 millioner besøkende, fattigere.
– Vi har nok å ta av. Louvre stiller kun ut 35.000 av sine 380.000 kunstverk, svarer nåværende direktør for Musées de France, Francine Mariani-Ducray.
Kunsteliten reagerer også på at det i avtalen skal være mulig for Abu Dhabi å si nei til enkelte kunstverk, motiver med nakenhet eller religiøsitet. I følge Le Monde er det blitt poengtert i avtalen at emiratet ikke kan si nei til et kunstverk ”uten meget god grunn”. Men mange denne formuleringen er for rund – og åpner for kunstsensur.

Airbus vs kunst
– Penger er viktig, men det er ikke det som driver oss, sier direktøren ved Louvre, Henri Loyrette. I Le Monde slår han tilbake mot kritikken og legger til at Louvre ikke kan stoppe internasjonaliseringen av museumsverdenen.
– Det skjer nå med alle store museum, sier han.
Mange var overrasket Loyrette sa dette fordi man trodde han faktisk var i mot prosjektet og var blitt overkjørt av et pengetørsting kulturdepartement og en president Jacques Chirac som mener man måtte gjøre noe til gjengjeld for at emiratene har bestilt 43 av de svært forsinkede A380 Airbus-flyene.
-Det er helt klart økonomiske grunner til at Frankrike gjør dette, ikke kunstneriske, sier redaktør i le Journal des Art Phillipe Regnier, til Dagsavisen.
Det ryktes at det er det franske stjernearkitekten Jean Nouvel som skal tegne det nye Louvre-museet. Men det er et rykte like lite bekreftet som at Mona Lisa blir en av de første kvinnene uten hijab som smiler lurt til en arabisk oljesjeik i Abu Dhabi under den planlagte museumsåpningen i 2012.
(Skrevet 20 januar 2007)

LUKSUS-ØYA
PARIS: Golfstaten Abu Dhabi skal nå bruke 180 milliarder norske kroner på å bygge en kunstig øy som skal bli emiratets nye kulturelle sentrum.
På Saadiyat – som betyr ”den lykkelige øya” på arabisk – har Guggeheimstiftelsen allerede bestemt at de skal bygge et museum. I tillegg får et framtidig Louvre to andre museer, konsertsaler, opera, 2 golfbaner, et syv stjerners hotell og en rekke luksusvillaer som sine nærmeste naboer.

COCA COLA-LOUVRE
PARIS: ”The power. The passion. The glory. The great kings of france…”
Du blir møtt av det som minner om en reklame for en Hollywood-film når du klikker deg inn på hjemmesiden til det som nå kalles Louvre-Atlanta. For Louvre er allerede blitt snikeksportert.
Museet der Cola Cola har sitt hovedkvarter, åpnet i oktober og er et midlertidig samarbeid mellom Louvre og Atlanta High Museum of Art.
De neste tre årene låner Louvre ut hundrevis av kunstverk til det amerikanske museet.
Men dette er opplegg som ikke har skapt samme type reaksjoner som de arabiske planene fordi det er Louvre selv som har full kunstnerisk kontroll over dette prosjektet.


EKSPORT AV SORBONNE

PARIS: Det er klart for eksport av flere franske 1-divisjons-merkenavn innen kunst og kultur.
Rett før jul åpnet arveprisen av Abu Dhabi de arabiske Sorbonne-portene.
For første gang finner man nå det legendariske universitet andre steder i verden enn Latinerkvarteret i Paris. Fra nå av vil det hver 14 dag dra en ny gjeng med professorer fra Paris for å lære emiratets overklassebarn fransk kultur og språk.
– Emiren betaler lønn, transport, og opphold, sier professor i Geografi ved Sorbonne Andre Louché til den franske tv-kanalen TF1. Han legger ikke skjul på lønnsnivået i emiratet ligger betraktelig høyere enn i Paris. Så særlig motstand fra de franske professoreliten har det ikke akkurat vært mot dette prosjektet.
Og det stopper ikke med Sorbonne og Louvre,
Samtidsmuseet, Pompidou-senteret i Paris planlegger å åpne en avdeling i Shanghai – og Rodin-museet åpner snart dørene i Sao Paulo i Brasil.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Grand Gru som nødhjelp

Vinkjellere og smykkeskrin tømmes i de beste strøkene i Paris. Finanskrisen tvinger rike familier til pantelåneren . Les sak jeg skrev for DN Magasinet:

DN Magasinet 230509

DN Magasinet 230509

Det ristes diskret på hodet. Ingen av ”kundene” er spesielt pratsomme. For her i hjertet av Paris´ turist-tette middelalderdistrikt, Le Marais ligger en institusjon de færreste håper å måtte besøke: Crédit Municipal – den kommunale pantelåneren.
– Vi har hatt 30 prosent økning på grunn av finanskrisen. De fleste kommer fra byens beste strøk, bekrefter direktør Bernard Candiard overfor Dagens Næringsliv.

Vi bli invitert ned i det som takket være finanskrisen er blitt en av byens mest eksklusive vinkjellere. Her ligger 4405 vinflasker lagret. De beste av de beste.
– Det er lettere å hente noen vinflasker i vinkjelleren enn å ta ned malerier fra veggen i spisestua eller ta av smykket fra sin kones hals, sier sjefs-pantelåneren Bernard Candiard. Derfor startet ”Stampen” i Paris for et år siden å ta i mot vinflasker. 93 prosent av det som pantsettes hentes før fristen på ett år går ut. Det er ikke tilfelle med vinen.
– Kvinner er mer trofaste mot smykkene sine, enn menn er mot vinen sin, sier Bernard Candiard.


Tidens første vin-auksjon

DN Magasinet 230509

DN Magasinet 230509

”Dette er den eneste gaven jeg kommer til å gi dere. Nummer 27 til mademoisellen på første rad. Solgt!”
Fem magnumflasker med rød Sancerre-vin fra 2005 går 70 euro under takst under tidenes første vinauksjon hos pantelåneren. I auksjonssalen sitter rundt 300 vin-interesserte, samlere og restauranteiere og venter på de virkelige godsakene: En Mouton-Rothschild fra 1959 prissatt til 7000 kroner eller en Montrachet fra 2005 som man regner vil gå for minst 16.000 kroner. I tillegg skal det selges eksklusiv champagne og en flaske Armagnac de 1893. Totalt 2350 flasker er lagt ut for salg.
– Man må være litt varsomme når man byr. Vi vet jo ikke hvordan flaskene er blitt lagret før de kom hit, sier auksjonarius Dominique Giafferi til DN. Den dyreste flasken i vinkjelleren er verdt 40.000 euro. En magnum Mouton Rotschild.
– Den håper jeg å kunne selge om et par måneder. Om ikke eieren har hentet den før fristen har gått ut, sier han.
Det er aristokrater i pengenød, vinsamlere og folk som hadde arvet en flaske fra sin bestefar som nå håper de edle dråper skal redde deres personlige økonomi i et land der nesten 80.000 mister jobben hver måned.
”Seks flasker Château Lafite Rothschild fra 1965, solgt for 3950 euro”, sier auksjonariusen og slår klubba i bordet. Det ble den dyreste vinen, nesten 35.000 kroner, under denne første vinauksjonen hos Crédit Municipal. Det blir ikke den siste.
For eksperter spår at tallet på arbeidsløse i Frankrike kan øke til 10,6 prosent i 2010. I dag er den på 8, 2 prosent etter at ledigheten har steget ti måneder på rad. Fagforeningsledere krever at president Nicholas Sarkozy dropper sitt ambisiøse reformprogram og satser mer på å bevare arbeidsplasser og øke realinntektene til folk flest.
Frankrike er i resesjon, ifølge det franske statistiske sentralbyrået INSEE. Økonomien hadde i første kvartal en negativ vekst på 1,5 prosent. Det merkes hos den kommunale pantelåneren.

Hånden til August Rodin

– Det er ikke lenger bare for folk med lav inntekt som kommer, sier direktør Bernard Candiard.
Den nye kundegruppen kommer fra bydel 16 – beste vestkant i Paris. Det er bankfolk, journalister, jurister og bedriftsledere. Ikke sjeldent med et familienavn med en aristokratisk opprinnelse.
– Et trykk av Pierre-Auguste Renoir, verdt 180.000 euro er den dyreste gjenstanden vi har tatt imot de månedene, sier Bernard Candiard.
Daglig kommer 500 franskmenn snikende til denne storslåtte steinbygningen med en diskret inngang som ligger midt mellom trendy designbutikker og restauranter. Hit måtte kunstneren August Rodin også en gang komme for pantsette en hånd på en av sine skulpturer. Hit sendte forfatteren Victor Hugo sin elskerinne for betale tilbake et lån. Ved etableringen i 1777 sto parisere i kø for pantsette sine madrasser om morgenen, for deretter å gå til innkjøp av poteter som de solgte på markedet for så å kjøpe madrassen tilbake på kvelden.
Nå er madrassene byttet ut med årgangssvin, champagne og smykker som har vært i familiens eie i generasjoner. 890.000 gjenstander er lagret hos den kommunale pantelåneren i Paris. Det finnes eget robotstyrt lagringsrom for smykker med plass til 60.000 smykkebokser. Det er nå fullt, så det skal bygges et nytt I tillegg finnes et spesiallaget kaldt rom for pelser, der det også er plass til møbler, musikkinstrumenter og nytt av året: Haute couture. Den første drakten som ble pantsatt var designet Paco Rabanne.


En tante som vil hjelpe

«257, til luke 6…». «932 til luke nummer 14…» Det går unna i høytalerne i det tettpakkede venterommet. «Chez ma Tante» – hos min tante, kalles pantelåneren på fransk. Navnet stammer fra prinsen av Joinville som på 1800-tallet ble tvunget til å pantsette klokka si etter dyre oppdagelsesreiser. Da moren spurte hvor den var, svarte han : Jeg har glemt den hos min tante.
– Vi er til for å strekke ut en hånd, sier direktør Bernard Candiard. Nesten som en riktig tante altså.
Venterommet er likevel dominert av Nord-afrikanske mødre med barn på begge armer og damer fra Sri Lanka med poser full av gull. Det er smykkene fra bryllupet deres. Hele 12 prosent av klientene kommer fra Sri Lanka. Men pensjonister og menn i dresser med press i er også synlige på venterommet. Selv om hodene er godt stukket ned i en avis.
– Dere kan godt forsøke, men det er nok ingen som vil snakke med dere. Folk er ikke stolte av å komme hit, sier direktøren.
Vi finner et unntak. Jacquie Aubardre fra den “chice” delen av det 14. arrondissementet venter på å bli ropt opp. Hun holder hardt rundt en stor plastikk-sekk.
– Jeg håper å få pantsatt disse maleriene, sier Jacquie Aubardre og åpner sekken. Nå skal hun skilles fra sin velbeslåtte mann og trenger penger. Men bak luken sier de nei til bildene hennes. De hadde for liten verdi. Derimot tok de smykkene
– Mine årgangsviner ville jeg aldri pantsette. Det er at for personlig. De skal jo drikkes med venner, sier hun, fornøyd etter å kunne forlate pantelåneren med friske euro i lomma.
– Dette hjelper meg til begynne et nytt liv. Men det føles underlig å være her, sier Jacquie Aubardre.

En permanent skam

– Jeg har levert inn smykker her 25 ganger. Frankrike stemte på Nicolas Sarkozy som president og dette er resultatet, sier en mann til en kollega i avisa The Guardian. Han vil være anonym. Det samme vil en pent kledd dame i 50-årene være. Hun sitter med et stort maleri innpakket i brunt papir som hun har kjøpt tilbake med renter etter et år i pantsettelse.
– Det var første gang jeg kom hit. Min sønn ledet en motorsykkeleskorte for president Jacques Chirac. Han ble drept i en ulykke på vei til jobb. Mitt liv falt sammen, sier hun.
– Dette bildet er et arvestykke i familien. Når jeg tok det ned fra veggen for å få kontanter ble det bare et tomt gap som minnet meg om min skam. Det er en skam som aldri vil forlate meg, selv om jeg nå har fått det tibake, sier hun.
Dette er langt fra virkeligheten til elskerinnen til Napoléon III. Baronessen av Castiglione løste nemlig sine kontantproblemer med å pantsette familiejuvelene hos Crédit Municipal, men hentet dem ut igjen hver gang hun skulle på ball, for å så levere dem tilbake igjen etter festen.

Psykologer bak disken

– Vi må være psykologer av og til, sier Ajay Baneeah bak luke 8.
I åtte år har han jobbet hos pantelåneren og han vet det er tøft for folk å komme hit.
– Det må vi hele tiden ha i bakhodet, sier han til DN. Daglig tar Ajay Baneeah imot Rolex-klokker, lysestaker i gull, gifteringer og minkpelser. Bak ham sitter eksperter og vurderer verdien. Man kan låne 50 til 70 prosent av et objekts verdi og kjøpe det tilbake med renter senest ett år senere. De fleste forlater pantelåneren med en grå konvolutt med kontanter. Gjennomsnittet ligger på 8000 norske kroner.
– Noen kommer hit bare for å få 30 euro (240 kroner) til å betale tannlegen eller kjøpe mat til familiene sier Ajay Baneeah, som har vært vitne til mange tårer hos en ”Stampen” i Paris. For tårene er de samme også på beste vestkant.

© Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Verdensmusikk à la Paris (radio)

Paris hevder å inneha tittelen «Verdensmusikkens hovedstad».
Det er en enrom produksjon av crossover-musikk og nye undergrunnsklubber dukker opp hele tiden. Musikalske cluster er siste nytt for få artistene ut og frem. Og Paris by jobber aktivt med å gjøre det lettere for artister å lage musikk.

Hør reportasjen jeg laget for NRK P2s Mozart og Madonna:
© Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Det verste med Frankrike (radio)

Johnny Halliday er Cannes-aktuell. Skrekk og gru.

Johnny Halliday er Cannes-aktuell. Skrekk og gru.

Her er noe som er ille. Faktisk noe av det verste med å bo i Frankrike. Det er en mann og nå er han overalt. Og sannsynligvis har dere aldri hørt om ham. Vi snakker om Johnny Halliday. Hør det ytterst subjektive musikkbrevet sendt på NRK P2, Mozart og Madonna:

© Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Dita von Stripp

Erik Aasheim, tekst
Dita Von Teese provoserte i Melodi Grand Prix og hun er sjokkert over lørdagens resultat.

Stripper, stil-ikon eller diva? Man kan kalle burlesk-dronningen Dita von Teese hva man vil. Hun er uansett ikke virkelig. Jeg traff henne i Paris for D2.
Dita cover
– Jeg er bare en ekte showgirl, sier Dita von Teese (37).
Hun reiser seg ikke opp fra den røde sofaen når D2 treffer henne i hennes VIP-losje i strippeklubben Crazy Horse i Paris. Rommet er tapetsert i rød fløyel fra gulv til tak. I dempet belysning sitter hun og poserer iført en sort tettsittede vintage-kjole med en matchende Fendi-veske og høyhelte Alexander McQueen-sko i mellomkrigsstil.
– Noe gammelt og noe nytt. Det er meg, sier hun etter at hun har rukket den melkehvite hånden urfeminint frem og nærmest hvisket frem et lite ”hi”.
Det er som å gå inn i en rute i en Betty Boope-tegneserie – eller delta i en scene i en technicolorfilm fra 40-tallet.

Dita i D2

Dita i D2

Blondinne innerst inne
– Jeg er fascinert av ideen om den totale make-over man finner i Hollywood. Se bare på fotografier av Marilyn Monroe og Rita Hayworth før og etter. Alt er endret: hårfarge, navn, alt… sier Dita von Teese, og retter på en sort hårlokk. Det er naturligvis ikke hennes riktige hårfarge. Heller ikke navnet. Det svinger ikke like mye av Heather Renée Sweet.
– Jeg vil være som disse pinup-stjernene fra gamle dager fordi de turte å være annerledes. De var aldri redde for å bli forvekslet med imaget. Se bare på Marlene Dietrich – hun gikk rundt med flosshatt og smoking til daglig. Dagens Hollywood-stjerner tør ikke å skille seg ut.
– Men det gjør du?
– Ja, fordi jeg er en showgirl. Da er det også viktig å se ut som en showgirl. Og å leve opp til ryktet som jeg har. En mann her og en mann der. Og jeg tror også du ville synes det var utrolig kjedelig om du kom inn her og så meg med t-skjorte og jeans. Det er ikke hva jeg vil være.
– Du har aldri hatt på deg jeans?
– Kun en gang. Det var Halloween-kostymet mitt.
Et uanstrengt forhold til nakenhet har hun også til felles med mange av sine idoler fra 30-, 40- og 50-tallet.
– Men prosessen fram mot å stå naken på scenen er viktigere for meg enn selve nakenhet, sier Dita von Teese. Og det er sjelden at trusa faller av i showene hennes, og brystvortene er som regel dekket til med små dusker eller en glitrende stjerne. En striptease med mer fokus på ”tease” enn på ”strip” har gjort henne til en superstjerne – både i modellbransjen og i den burleske verden.

Dita i D2

Dita i D2

Livet med Marilyn Manson

Mange oppdaget først Dita da hun giftet seg med en av hardrockens superstjerner Marilyn Manson i 2005. Bryllupet ble den reneste catwalken: Vivienne Westwood designet en purpurfarget kappe, Stephen Jones laget hatten og Mr. Pearl leverte et matchende klassisk korsett. Moschino, som var vant med å designe sceneantrekk til Kylie Minogue og Madonna leverte klær til henne for resten av bryllupshelgen. Spesiallaget for von Teese. Livet med Marilyn ble som en karikatur på en rockestjerne; fester, dop og damer. Ekteskapet holdt et år. Nyheten om skilsmissen gikk verden over – fra BBC til NTB.
– Jeg prøvde å hjelpe ham med problemene hans, men til slutt måtte jeg innse at han ikke ville ha hjelp, har hun sagt i et intervju med The Daily Telegraph.
– Uansett hvor mye jeg elsket ham, ville jeg ikke være en del av det livet han levde. Men det dukket opp noen som var klar for det. Dermed ble jeg fienden, sier hun og referer til Mansons forhold til den 19 år gamle skuespilleren Evan Rachel Wood.
– Jeg hadde sterk tro på ekteskapet vårt. Jeg trodde fullt og helt at det skulle vare evig, har hun forklart til den britiske avisa.
På venstre hånd har hun likevel på seg et minne fra livet med rockeren: Forlovelsesringen i diamanter fra 1930-tallet på 7 karat.
– Jeg fikk den omgjort hos Christian Dior i Paris til en vakker ring. Den er pen og stor. Jeg føler at jeg led mye for den diamantringen og den trengte å bli gjenfødt som noe bedre, sa hun til New York Times like etter skilsmissen.

Dita 2

Dita 2


Skilsmissejubel fra sponsor

I sin røde Pariser-losje har hun i dag dette å si om det sju år lange forholdet og skilsmissen fra metallrockeren:
– Jeg vil ikke prate om det. Neste spørsmål!
– Nja, spørsmålet var altså hvordan skilsmissen påvirket karrieren din…
– Det gjorde den ikke, sier hun vender blikket demonstrativt bort.
Den uttalelsen er ikke hennes sponsor, et stort, fransk spritmerke, enig i.
– Etter skilsmissen ble hun mye mer verdt. Heldigvis var vår kontrakt så godt som ferdigforhandlet. Men nå er kontrakten akkurat reforhandlet igjen. Den varer frem til 2012, sier det franske selskapets representant. Men Dita, spriten og pengene vil vedkommende ikke bli sitert på. Kontraktsummen er hemmelig.
Men at Dita von Teese er en forretningskvinne med mange jern i ilden er ingen hemmelighet. Etter en bok om burleskshow og fetisjisme lanserer hun nå en god, gammeldags blad-bok. Man blar med tommelen og får pinup´en til å røre på seg. Nesten så fjernt som det er mulig å komme fra youtubebilder på en 3G-telefon. Men på nettet er hun også sterkt tilstede. Bare på hjemmesiden hennes kan fansen som er betalte medlemmer, klikke seg gjennom nesten 20.000 bilder av divaen. Der selger hun også sin egen undertøy-kolleksjon. Hun har gått på catwalken til Christian Dior, Jean Paul Gaultier og Marc Jacobs. Nå har hun regelmessig show på Crazy Horse – både i Paris og Las Vegas, men lever best av private forestillinger; alt fra rikfolks bursdager til firmafester.
Neste år kommer hun ut med bok om makeup:
– Jeg vil skrive makeupboken som bryter mot alle regler, sier hun. Og hevder det finnes øyeblikk der hun selv ikke er sminket.
– Man kan være glamorøs i all enkelhet: Usminket i en silkepysjamas.

Dita i D2

Dita i D2


Ulla Ultimatum som kleshenger

Men hvor glamorøs og sofistikert kan man egentlig være når man omgir seg med Crasy Horse-strippere med navn som Flamma Rosa, Ulla Ultimatum, Nooka Karamel og Venus Oceane?
”I am looking wonderfull”, mimer hun inn i et telefonrør mens stripperne hjelper den amerikanske gjesteartisten med å kle av seg. Først av med den røde Dior-drakten, så på med en negligé – gjennomsiktig nattkåpe spesialdesignet av Elie Saab. Den kles av henne og havner i armene til Ulla Ultimatum før du har rukket å drikke ferdig det første champagneglasset som er inkludert i den billigste billettprisen på 100 euro.
Nakenheten er mer et problem for USA enn for Dita von Teese forklarer hun, påkledd i sin losje:
– På 1940-tallet da burleskshow var noe levende, så var det nakenhet rundt oss hele tiden. Men i dag er folk redde for nakenhet. 70 år senere har det blitt mer tabu enn noensinne, sier hun.
Hun har kastet klærne flere steder i Skandinavia, men husker ikke helt hvor.
– Mitt inntrykk er det finnes folk som er mer åpne hos dere. Men jeg skal ikke late som om jeg vet hvordan dere tenker, sier hun – uvitende om den heftige norske debatten rundt den alternative 8. marsfeiringen Ladyfest. Ordkrig og boikott ble resultatet etter at arrangementet også skulle by på et kurs «poledance».
-For oss er poledance en del av et feministisk prosjekt om å eie sin egen kropp på egne premisser, sa trener Lisa Gabrielsen.
-Vi må nå diskutere hva som hva som er pornografiske ytringer, sa Torill Nustad i Kvinnefronten og beklaget tilbudet.
Dita Von Teese er neppe Kvinnefrontens heltinne. Hun nyter å bli kalt ”the Queen of Burlesque”. Veien dit var lang:
– Jeg er med sikkerhet ikke den vakreste. Og jeg er heller ikke den som danser best. De andre jentene på scenen kan slenge opp beina til haka. Det skulle aldri jeg klare. Derimot er jeg blitt drevet av en livslang drøm. Hele mitt liv har jeg villet komme hit jeg nå har kommet. Jeg har jobbet hardere enn noen annen for det. Eller kanskje jeg bare har hatt flaks. Hva tror du?

Kvinne – slapp av

Hun synes også at flere kvinner burde slappe av og ikke være så fulle av komplekser for sin kropper:
– Mange kvinner er ekstremt redde for att mannen skal oppdage samme feil som dem selv ser når de kikker seg i speilet. ”Hjelp han kommer til å se både det her og det her, tenker de.” Men sannheten er at når de møtes i senga så tenker mannen som regel på helt andre saker.
Dita von Teese har en grenseløs fascinasjon for burleskstjernenes gullalder. En tid da stripperne het Gypsy Rose Lee, Lili St Cyr og Bettie Page. Ikke nok med at de var vakre. Flere av dem hadde et liv etter 40, mener den 37-årige Dita von Teese. Hun tenker definitivt ikke bli glemt.
– Verden er full av søte jenter. Men ingen husker dem. Derimot så husker vi Marilyn Monroe fordi hun var et ikon, større enn livet. Også i dag forsøker folk å ligne på stjerner som Grace Kelly, sier hun.
Tidlig begynte hun å ville ligne på noen. Enten da hun bladde i pappas Playboymagasiner, eller da hun senere lånte mammas undertøy. Men det store kicket fikk Dita von Teese da hun var 18 år og oppdaget fetisjismens dunkle verden mens hun jobbet på en strippeklubb i California.
– Jeg kjente meg forvandlet. Jeg ble plutselig selvsikker da jeg merket at folk ble litt engstelig for meg. På den tiden var jeg en veldig blyg jente, sier hun.

En mann i hver havn

Hun sitter hele tiden rakrygget mens vi prater. Kikker litt skrått på meg. Men iblant dras skoenes tupper mot hverandre og femme fatale-looken slapper av litt. Med når et nytt spørsmål kommer finner hennes ben og føtter raskt tilbake til den opprinnelige posisjonen.
Som på scenen ler Dita von Teese ofte og gjerne. Men alltid litt tilbeholdent. Ingen høylytt latter. Ikke engang når hun snakker om sitt nye liv som lykkelig, fraskilt kvinne:
– Mitt privatliv er fabelaktig. Jeg har ingen kjæreste og ikke noe seriøst forhold på gang. Men jeg er omgitt av mange menn.
Jeg setter pris på hver og en sine egenskaper, sier hun ler litt avmålt igjen.
Når det er tid får forlate henne, så strekker hun fram den melkehvite hånden igjen. Og avslører:
– Jo, jeg liker faktisk å ligge på en strand og sole meg – med beskyttelse. Min bleke hud tilhører de ting som gjør meg unik, spesielt i menns øyne og det verner jeg om. Dessuten vil jeg ikke aldres i før tiden, sier hun.
Utenfor losjen venter hennes alltid tilstedeværende produsent, Melissa Dishell. Hun ligner en typisk, amerikansk forretningskvinne som spiser en kabaret-eier til frokost og pusser tennene med sin Blackberry-telefon. Melissa fikk øyene opp for Dita von Teese for ni år siden da hun ikke var noe mer enn en utbrettspike i Playboy. Men Melissa Dishell så noe annet:
– Jeg så at hun var en stjerne. Andre er ikke det, sier hun.

Et fabouloust timeglass

”I am just faboulouse”, fortsetter Dita von Teese på scenen i Paris. 250 publikummere jubler når det amerikanske fenomenet vrir seg rundt i en rød sofa på den lille scenen i en sidegate til Champs-Élysées. Det er henne de er kommet for å se. Og man må ikke tenne på damer for å bli fascinert av Dita von Teese. Hun hevder selv å ha flere kvinnelige enn mannlige fans.
– De kan ikke være ekte, mumles det fra noen kvinnelige publikummere ved siden av meg. De snakker om struttepuppene som ikke disser noe sted. Men spiller det noen rolle? For når du er en levende tegneseriefigur fra 40-tallet så bli ingen opprørt over det. Heller over ryktene som mine nabodamer diskuterer, om at Dita von Teese har operert bort et ribbein for å komme inn korsettene sine som måler knappe 40 cm i omkrets. Andre hevder det er hyppige korsettbruken som har forvandlet henne til en timeglasskvinne.
Men alt dette betyr ingen ting når vi sitter på Crazy Horse i Paris og stirrer besnæret på damen som nå står og dusjer sin uvirkelige kropp i et sort badekar med såpebobler.
Det eneste som mangler er at det kommer en snakkeboble ut av munnen hennes.

Tekst ERIK AASHEIM

Se også:
-Og her er Norges største Dita-fan
-Dita er Tysklands hemmelige MGP-våpen
-Ingen norske stemmer til Dita

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

President vil stoppe komiker (radio)

dieudonneFrankrikes meste kjente stand-up komiker Dieudonné har i åresvis provosert jøder og anti-rasister. Nå vil han inn i Europaparlamentet, men den franske presidenten prøver å stoppe ham ved å benytte en lov fra 1936. Hør direkterapporten på NRK P2 Kulturnytt. (Intervjuer: Marianne Siebke) :© Erik Aasheim

2 kommentarer

Filed under Uncategorized