Grand Gru som nødhjelp

Vinkjellere og smykkeskrin tømmes i de beste strøkene i Paris. Finanskrisen tvinger rike familier til pantelåneren . Les sak jeg skrev for DN Magasinet:

DN Magasinet 230509

DN Magasinet 230509

Det ristes diskret på hodet. Ingen av ”kundene” er spesielt pratsomme. For her i hjertet av Paris´ turist-tette middelalderdistrikt, Le Marais ligger en institusjon de færreste håper å måtte besøke: Crédit Municipal – den kommunale pantelåneren.
– Vi har hatt 30 prosent økning på grunn av finanskrisen. De fleste kommer fra byens beste strøk, bekrefter direktør Bernard Candiard overfor Dagens Næringsliv.

Vi bli invitert ned i det som takket være finanskrisen er blitt en av byens mest eksklusive vinkjellere. Her ligger 4405 vinflasker lagret. De beste av de beste.
– Det er lettere å hente noen vinflasker i vinkjelleren enn å ta ned malerier fra veggen i spisestua eller ta av smykket fra sin kones hals, sier sjefs-pantelåneren Bernard Candiard. Derfor startet ”Stampen” i Paris for et år siden å ta i mot vinflasker. 93 prosent av det som pantsettes hentes før fristen på ett år går ut. Det er ikke tilfelle med vinen.
– Kvinner er mer trofaste mot smykkene sine, enn menn er mot vinen sin, sier Bernard Candiard.


Tidens første vin-auksjon

DN Magasinet 230509

DN Magasinet 230509

”Dette er den eneste gaven jeg kommer til å gi dere. Nummer 27 til mademoisellen på første rad. Solgt!”
Fem magnumflasker med rød Sancerre-vin fra 2005 går 70 euro under takst under tidenes første vinauksjon hos pantelåneren. I auksjonssalen sitter rundt 300 vin-interesserte, samlere og restauranteiere og venter på de virkelige godsakene: En Mouton-Rothschild fra 1959 prissatt til 7000 kroner eller en Montrachet fra 2005 som man regner vil gå for minst 16.000 kroner. I tillegg skal det selges eksklusiv champagne og en flaske Armagnac de 1893. Totalt 2350 flasker er lagt ut for salg.
– Man må være litt varsomme når man byr. Vi vet jo ikke hvordan flaskene er blitt lagret før de kom hit, sier auksjonarius Dominique Giafferi til DN. Den dyreste flasken i vinkjelleren er verdt 40.000 euro. En magnum Mouton Rotschild.
– Den håper jeg å kunne selge om et par måneder. Om ikke eieren har hentet den før fristen har gått ut, sier han.
Det er aristokrater i pengenød, vinsamlere og folk som hadde arvet en flaske fra sin bestefar som nå håper de edle dråper skal redde deres personlige økonomi i et land der nesten 80.000 mister jobben hver måned.
”Seks flasker Château Lafite Rothschild fra 1965, solgt for 3950 euro”, sier auksjonariusen og slår klubba i bordet. Det ble den dyreste vinen, nesten 35.000 kroner, under denne første vinauksjonen hos Crédit Municipal. Det blir ikke den siste.
For eksperter spår at tallet på arbeidsløse i Frankrike kan øke til 10,6 prosent i 2010. I dag er den på 8, 2 prosent etter at ledigheten har steget ti måneder på rad. Fagforeningsledere krever at president Nicholas Sarkozy dropper sitt ambisiøse reformprogram og satser mer på å bevare arbeidsplasser og øke realinntektene til folk flest.
Frankrike er i resesjon, ifølge det franske statistiske sentralbyrået INSEE. Økonomien hadde i første kvartal en negativ vekst på 1,5 prosent. Det merkes hos den kommunale pantelåneren.

Hånden til August Rodin

– Det er ikke lenger bare for folk med lav inntekt som kommer, sier direktør Bernard Candiard.
Den nye kundegruppen kommer fra bydel 16 – beste vestkant i Paris. Det er bankfolk, journalister, jurister og bedriftsledere. Ikke sjeldent med et familienavn med en aristokratisk opprinnelse.
– Et trykk av Pierre-Auguste Renoir, verdt 180.000 euro er den dyreste gjenstanden vi har tatt imot de månedene, sier Bernard Candiard.
Daglig kommer 500 franskmenn snikende til denne storslåtte steinbygningen med en diskret inngang som ligger midt mellom trendy designbutikker og restauranter. Hit måtte kunstneren August Rodin også en gang komme for pantsette en hånd på en av sine skulpturer. Hit sendte forfatteren Victor Hugo sin elskerinne for betale tilbake et lån. Ved etableringen i 1777 sto parisere i kø for pantsette sine madrasser om morgenen, for deretter å gå til innkjøp av poteter som de solgte på markedet for så å kjøpe madrassen tilbake på kvelden.
Nå er madrassene byttet ut med årgangssvin, champagne og smykker som har vært i familiens eie i generasjoner. 890.000 gjenstander er lagret hos den kommunale pantelåneren i Paris. Det finnes eget robotstyrt lagringsrom for smykker med plass til 60.000 smykkebokser. Det er nå fullt, så det skal bygges et nytt I tillegg finnes et spesiallaget kaldt rom for pelser, der det også er plass til møbler, musikkinstrumenter og nytt av året: Haute couture. Den første drakten som ble pantsatt var designet Paco Rabanne.


En tante som vil hjelpe

«257, til luke 6…». «932 til luke nummer 14…» Det går unna i høytalerne i det tettpakkede venterommet. «Chez ma Tante» – hos min tante, kalles pantelåneren på fransk. Navnet stammer fra prinsen av Joinville som på 1800-tallet ble tvunget til å pantsette klokka si etter dyre oppdagelsesreiser. Da moren spurte hvor den var, svarte han : Jeg har glemt den hos min tante.
– Vi er til for å strekke ut en hånd, sier direktør Bernard Candiard. Nesten som en riktig tante altså.
Venterommet er likevel dominert av Nord-afrikanske mødre med barn på begge armer og damer fra Sri Lanka med poser full av gull. Det er smykkene fra bryllupet deres. Hele 12 prosent av klientene kommer fra Sri Lanka. Men pensjonister og menn i dresser med press i er også synlige på venterommet. Selv om hodene er godt stukket ned i en avis.
– Dere kan godt forsøke, men det er nok ingen som vil snakke med dere. Folk er ikke stolte av å komme hit, sier direktøren.
Vi finner et unntak. Jacquie Aubardre fra den “chice” delen av det 14. arrondissementet venter på å bli ropt opp. Hun holder hardt rundt en stor plastikk-sekk.
– Jeg håper å få pantsatt disse maleriene, sier Jacquie Aubardre og åpner sekken. Nå skal hun skilles fra sin velbeslåtte mann og trenger penger. Men bak luken sier de nei til bildene hennes. De hadde for liten verdi. Derimot tok de smykkene
– Mine årgangsviner ville jeg aldri pantsette. Det er at for personlig. De skal jo drikkes med venner, sier hun, fornøyd etter å kunne forlate pantelåneren med friske euro i lomma.
– Dette hjelper meg til begynne et nytt liv. Men det føles underlig å være her, sier Jacquie Aubardre.

En permanent skam

– Jeg har levert inn smykker her 25 ganger. Frankrike stemte på Nicolas Sarkozy som president og dette er resultatet, sier en mann til en kollega i avisa The Guardian. Han vil være anonym. Det samme vil en pent kledd dame i 50-årene være. Hun sitter med et stort maleri innpakket i brunt papir som hun har kjøpt tilbake med renter etter et år i pantsettelse.
– Det var første gang jeg kom hit. Min sønn ledet en motorsykkeleskorte for president Jacques Chirac. Han ble drept i en ulykke på vei til jobb. Mitt liv falt sammen, sier hun.
– Dette bildet er et arvestykke i familien. Når jeg tok det ned fra veggen for å få kontanter ble det bare et tomt gap som minnet meg om min skam. Det er en skam som aldri vil forlate meg, selv om jeg nå har fått det tibake, sier hun.
Dette er langt fra virkeligheten til elskerinnen til Napoléon III. Baronessen av Castiglione løste nemlig sine kontantproblemer med å pantsette familiejuvelene hos Crédit Municipal, men hentet dem ut igjen hver gang hun skulle på ball, for å så levere dem tilbake igjen etter festen.

Psykologer bak disken

– Vi må være psykologer av og til, sier Ajay Baneeah bak luke 8.
I åtte år har han jobbet hos pantelåneren og han vet det er tøft for folk å komme hit.
– Det må vi hele tiden ha i bakhodet, sier han til DN. Daglig tar Ajay Baneeah imot Rolex-klokker, lysestaker i gull, gifteringer og minkpelser. Bak ham sitter eksperter og vurderer verdien. Man kan låne 50 til 70 prosent av et objekts verdi og kjøpe det tilbake med renter senest ett år senere. De fleste forlater pantelåneren med en grå konvolutt med kontanter. Gjennomsnittet ligger på 8000 norske kroner.
– Noen kommer hit bare for å få 30 euro (240 kroner) til å betale tannlegen eller kjøpe mat til familiene sier Ajay Baneeah, som har vært vitne til mange tårer hos en ”Stampen” i Paris. For tårene er de samme også på beste vestkant.

© Erik Aasheim

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s