Arbeiderklassen truer elite-barna

Fra DN 120610

Dagens franske aristokrati trues. Regjeringen vil nemlig ha flere arbeiderbarn inn på landets eliteskoler. Les reportasjen fra DN Lørdag:

Han sluker hvert ord. Noterer ivrig. Øynene er fulle av skjelvende beundring. Drømmen er å bli den første med familienavnet Ndiki-Mayi som kommer inn på en fransk eliteskole.

17 år gamle Evrard-Florentin Ndiki-Mayi er på skoletur til høyskolen Sciences-Po i Paris. Der møter han studenter som har samme bakgrunn som ham, og som kommer fra samme forstadsskoler som ham. Og det er et sjeldent syn på landets beste skoler.
– Jeg har lært i dag at det er mulig, sier Evrard-Florentin til Dagens Næringsliv.

Det moderne aristokrati
– Frihet, likhet og brorskap er bare teori når det gjelder franske eliteskoler, sier 18 år gamle Olivier Gracia. I fjor gikk han på samme videregående skole som de 15 elevene på skoletur, Lycée George Brassens i Amiens i Normandie. Takket være en rekrutteringsordning for elever fra tradisjonelt skolesvake områder går han nå første året ved Sciences-Po.
Men for ti år siden ville det vært umulig. Da var landets eliteskoler forbeholdt elever med gode, franske familienavn – og en stor dose utlendinger. Slik er det fremdeles ved de fleste av disse skolene. Èn prosent er barn av arbeiderklassen. Men nå vil regjeringen tvinge skolene til å øke andelen som kommer inn på stipend. Det vil gir en bredere sosial rekruttering til de ypperste av de franske høyskoler.

Dra DN 110610

For en rekke revolusjoner og avskaffelse av arveadelen i 1848, har ikke klart å dempe den franske elitedyrkingen. Dagens moderne aristokrati  har gått på ”les grandes écoles”. Franske sosiologer har moret seg med å studere hvilken barnehage i Paris et barn bør gå på for å gradvis vokse inn i elitens skoler. Det vil si for å ha størst sjanse til å en dag få bli ingeniør,  statsviter, eller økonom ved en av disse skolene. Et fransk årskull er på  750 000 barn. En del av skolesystemet dreier seg altså om tidlig å starte utvelgelsen av de kanskje 400 eller 500 av dem som en dag skal bli landets toppelite.

Én dør til toppen
– Frankrike er det eneste landet i Europa hvor det ikke finnes flere dører inn til toppjobbene i samfunnet, sier professor Ezra Suleiman ved Princeton Universitet i USA. I fjor ga han ut boken ”Den franske schizofrenien”.

Så og si alle franske samfunnstopper og ledere har eksamen fra en elitehøyskole. De mest kjente er Sciences-Po i Paris og Ecole Nationale de l’Administration (ENA) i Strasbourg. Begge rekrutterer ledere til statsadministrasjonen. De beste ingeniørene er uteksaminert fra Polytechnique mens økonom-eliten har diplom fra enten HEC og ESSEC. Sånn er bare.
– I England var det slik tidligere. Da hadde folk i statlige toppjobber sin utdannelse fra Eton, Oxford eller Cambridge. Men det har forandret seg, sier han til nyhetsmagasinet Nouvel Obs.
Han mener det franske elitesystemet har en stor feil: Det gir et diplom, en status som bestemmer resten av karrieren din uten at det blir stilt spørsmål ved dette.
– Denne søken etter status er en fransk spesialitet, sier Ezra Suleiman.

Fra drabantby til eliten
For Hakim Hallouch var det denne statusen som lokket. Men oddsen var dårlig. Han gikk på en videregående skole i en sliten Paris-forstad i Saint-Ouen og vokste opp i en cité – grå betongdrabantby. Hakim Hallouch, som har algerisk bakgrunn, levde i en kultur der nederlagene hadde størst plass. Det var sjeldent noen som lykkes, minnes han.
Men den daværende 17-åringen var heldig oppe i all elendigheten. Skolen hans lå i et av regjeringens satsingsområder. Han gikk på en såkalt  ZEP-skole. I 2001 inngikk Sciences-Po som eneste eliteskole et samarbeid med videregående ZEP-skoler. De skulle få hjelp til å foreberede opptaksprøvene.
– Det var ikke nødvendigvis de flinkeste som ble plukket ut, men de mest arbeidsomme, og motiverte, understreker Hakim Hallouch overfor DN. Han kom inn på første forsøk.
Forstadsgutten husker første dag på eliteskolen godt. Hakim Hallouch skjønte han var fatttig. De dyreste skoene han hadde var et par Nike.
– Alle luksusbutikkene i 7ende bydel der Sciences-Po ligger var ikke en del av mitt univers. Mine foreldre hadde ikke en gang hørt om denne skolen.
I et blitz-regn fem år senere gikk han ut av Sciences-Po med en glimrende master i public affaires i lomma. Han var det første kullet med ZEP-studenter. I dag omfatter ZEP-programmet til  Sciences-Po 74 videregående  skoler. De siste ti årene har 4000 elever vært kandidater, 600 av dem har bestått opptaksprøvene. I dag er Hakim Hallouch ansvarlig for skolens rekruttering av ZEP-studenter.

Murring fra overklassen
På stamkafeen til studentene ved Sciences-Po er det ikke bare politiske og statsvitenskapelige samtaler som foregår over en lunsj med en fransk burger eller en biffwok. På Vintage-kafeen Le Basil har det også vært god plass for murring over forstadsstudentene som inntok de røde Arne Jakobsen stolene rundt kafé-bordene.
-”Se der. Hun er ZEP og det kan man jo nesten ikke se”, husker jeg en  klassevenninne sa til meg og pekte på en medstudent, forteller den norske Sciences-Po-studenten Maria Gabrielsen (28). Klassevenninnen kom fra en bedre Paris-familie.
– Hun mente å gi et kompliment, minnes Maria Gabrielsen, hun prøvde vel å si at ZEP-studenten hadde klart seg bra i forhold til hvordan hun gikk kledd og hvordan hun oppførte seg. Men jeg synes det var ganske spesielt.

Mangel på dannelse
De siste månedene har også vært voldsomt debatt om eliteskolenes opptaksprøver. For alle som ønsker å komme inn på en av disse skolene må gjennom en svært krevende prøve.  De fleste går på en ”Prépa” en toårig forberedelse til eliteskolene.
– Opptaksprøven for å komme inn er tøff. Temaene er språk, historie, økonomi og kultur. For folk som ikke vokst opp i de beste familier er dette temaer og en tankegang som er ukjent. Man får mye drahjelp om man har den klassiske bakgrunnen. Har man foreldre som har gått her eller på en annen eliteskole, blir man fra man er liten oppmuntret til å tenke i de samme baner, man har ofte lest de store klassikerne og man har visse begreper om fellekulturen som vi på norsk vil kalle dannelse, sier Maria Gabrielsen.
– Opptaksprøven er nesten mulig å klare om du ikke har foreldre med penger eller har vokst opp i de rette familiene, sier EP-studenten Olivier Gracia fra en industriby i Normandie.

Virkeligheten er altså langt fra det såkalte franske ”republikanske meritokrati-prinsippet”. Det slår fast at alle skal gjennom samme prøve, lik sjanse for alle, og de flinkeste skal plukkes ut – uavhengig av hva de heter og hvor de kommer fra.
– Problemet er bare at noen har et helt annet ”apparat” for å svare på disse opptaksprøvene, når hele skolegangen deres har vært rettet mot det. Det er denne skjevheten ZEP-programmene prøver å rette opp, ved å hente flinke og motiverte studenter, men som kanskje ikke har fått denne klassiske kunnskapen og retorikken fra de var små, sier Maria Gabrielsen.
Siden Olivier Gracia var ZEP-student fikk han tilbud om en muntlig alternativ opptakprøve der det ikke bare legges vekt på teoretisk kunnskap.
– Det var mange ”klassiske” studenter som var i mot dette. De mente at de selv hadde gått gjennom enn mer vanskelig opptaksprøve for å komme inn. Dette opplevdes som uretteferdig, sier Maria Gabrielsen.

Frykter de underprivilegerte
Men dette er helt i tråd med ønskene fra ministeren for høyere utdanning. Valerie Pécresse vil at flere skoler nå følger etter og tenker nytt om opptaksprøvene.
– Kandidatens personalitet, verdier og styrke må bli en del av opptaksprøvens vurderinger, sier hun til avisen Libération. Samtidig har regjeringen bestemt at ”Les grandes écoles” skal øke andelen av dem som kommer inn på stipend til 30 prosent. Ved flere skoler er andelen i dag helt nede 10 prosent. Den nye regelen har satt sinnene i kok ved en rekke eliteskoler.
– Å få stipend er ikke et kompetansekriterium sier Pierre Aliphat i sammenslutningen av Les Grandes Écoles (CGE). I en uttalelse skriver CGE at kvoter for studenter med stipend og lavere krav til studenter fra underprivilegerte deler av befolkningen vil føre til større skiller innad ved institusjonene og at en eksamen fra en elitehøyskole mister den statusen den har i dag. Ledelsen i sammenslutningen som består av 220 eliteskoler mener at kvoteringspolitikk er absurd.
Direktøren for managements-skolen Audencia i Nantes mener at det bak denne kritikken om manglende sosialt mangfold, ligger det et angrep på selve modellen til de franske eliteskolene.

-Alt for enkelt er vi blitt gjort til syndebukk for en sosial realitet som er utenfor vår kontroll, sier Jean-Pierre Helfer til avisen Le Monde.
– Skandaløst, er reaksjonen fra regjeringenes kommissær for mangfold og like sjanser, Yazid Sabeg.
– De fattige er ikke en trussel mot kvaliteten på våre skoler. Eliteskolene mottar mye statstøtte og disse skolene har plikt til å følge landets politiske linje som er at det skal være en sosial bredde ved disse skolene, sier han til Dagens Næringsliv.
– En typisk reaksjon fra en sosial elite som nekter å åpne opp for verden rundt seg, er kommentaren fra Jean-Baptiste Prévost, leder av Frankrikes viktigste studentforening UNEF, i følge Nouvel Obs.

Lite levd liv
De franske eliteskolene virker også forlokkende på eliten blant norske studenter:
– Det videregående franske undervisningssystem er som skapt for nordmenn! En norsk artianer kommer ut fra skolen i såkalt åndelig balanse, med kritisk sans og evne til menneskelig samarbeide – men med et minimum av kunnskaper. Reiser man til Frankrike med et slikt hode for å studere videre, kommer man inn i en intens foring av kunnskaper, og til sammen blir det en fantastisk kombinasjon.
– Det var slik jeg opplevde det da, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv. For sitatet er hans eget da han i 1983 som 23 åring ble intervjuet av Aftenposten om Sciences-Po.
– Det franske systemet har et ensidig, massivt fokus på kunnskap, så det er mange 18 åringer på disse skolene som har et lite levd liv. I Norge er det litt motsatt. Men kunnskap kan læres. Men man kan ikke lære levd liv, sier Jonas Gahr Støre.

Toppene underviser
Jakten på de beste gir også et produktivt studiemiljø som tiltrekker gode lærekrefter.
– Hit kommer også næringslivstopper og politikere for å undervise. Dette stimulerer studentene. Når man er først er kommet inn, jobber man, sier Maria Gabrielsen som nå holder på en doktorgrad om internasjonaliseringen av konflikten i Sør-Sudan og Darfur. Hun har gått å Sciences-Po siden 2002. Hun har få norske skoler på CV´en: Halvannet år på barneskole og to år på høyskole/universitet. Ellers har 28-åringen bare gått på franske skoler i Norge og i Frankrike.
– Hjemme er det mye mer kamp om karakterene. Her er det skolene som teller. Ingen ser på karakterene dine. Et diplom er et diplom, sier Maria Gabrielsen. Og et diplom er en døråpner:
– Jeg har hørt om arbeidsgivere som bruker ”søk”-funksjonen slik at de kun for opp CV´er fra folk som har gått på den ønskede «grande ecole». Når man søker jobb er det også en opplagt fordel å gå på jobbintervju med en som har gått på samme skole som deg.

Marie Gabrielsen trekker frem to ting som man lærer på eliteskoler som Science-Po:
– Det ene er å sette oss raskt inn i nye problemstillinger for å presentere hovedlinjene i de kjente exposé – 10 minutters presentasjoner om ulike tema. Vi har ikke noe fast pensum, men vi måt selv lete fram artikler, bøker og referanser når vi forbereder slike presentasjoner. Det er også et sterkt fokus på kritisk tenkning gjenom hele studiet og vi jobber mye med å se ting fra flere synspunkter, sier hun.
Om det ikke er frihet og likhet på eliteskolene, så er det brorskap. Det har Jonas Gahr Støre opplevd mange ganger, ikke minst når han møter franske politikere som har gått på samme skole som ham. De vet  at Gahr Støre gikk ut som beste student i sitt kull.  ”Les grandes écoles” ble også tema da han møtte det tidligere fransk/colombianske Farc-gisselet Ingrid Betancourt:
– Hun var i Norge for å forteller om sine fem år som gissel i jungelen, men likevel brukte vi den første halvtimen av møtet til å snakke om felles kjente ved vår felles skole, Sciences-Po. Det sier litt.

GRANDES ECOLES:

*Høyskoler utenom offenlige universiteter, der 1 prosent av et årskull kommer inn.

*De mest kjente er Sciences-Po i Paris og École Nationale de l’Administration (ENA) i Strasbourg. Begge rekrutterer ledere til statsadministrasjonen. Over 80 prosent av studentene ved ENA er barn av ledere i offentlig og privat sektor.
*De skarpeste økonomene har diplom fra enten HEC og ESSEC.
*De beste ingeniørene er uteksaminert fra Polytechnique – kalt X blant de innvidde. Skolen ble grunnlagt av Napoleon, er en militær skole og elevene får et ekte sverd og offisers rang når de uteksamineres. Én av 400 elever i avgangskassen i 2001 var barn av håndtverker, mens én var barn av arbeider og en var barn av en bonde.
(Kilder: Nouvel Obs, Le Monde, historiker Kai Østberg)

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s