Sarkozy vil ha Le Monde

Fra DN Magasinet 190610

Han hersker over Frankrike. Nå vil han bli hersker over Verden – Le Monde.
Nicolas Sarkozy vil bestemme hvem som skal eie Frankrikes viktigste avis. Presidenten strammer grepet om mediene.
Les saken jeg skrev for DN Magasinet:

– Han er en peep-show mann.
President Nicolas Sarkozy snakker om den mest aktuelle kjøperen av storavisen Le Monde. Det franske mediehuset er i krise. I fjor tapte det 2 millioner euro pr måned. Avisen må kjapt finne 80 millioner norske kroner for å ha råd til å betale lønninger for juli.

Groteske rykter

En av de aktuelle investorene, Xavier Niel tjente sine første millioner gjennom erotiske kontaktsider på den franske forløperen til internett, minitel. Sammen med enkemannen etter motegeniet Yves Saint Laurent, finanskjendisen Pierre Bergé og bankmannen Matthieu Pigasse har de lagt inn et bud på oppkjøp av 61 prosent av aksjene i Le Monde.
Men landets presidenten vil ikke at de tre, godt plassert venstresiden, skal slippe inn i styrerommet til Le Monde.
– Det er groteske rykter at presidenten skulle ha blandet seg inn i denne saken, sa regjeringspartiet UMPs talsmann Frédéric Lefebvre, på sin ukentlige pressebriefing mandag.
Men det var før det underlige møtet ble beskrevet i detalj denne ukens utgave av den satiriske avisen Le Canard enchaîné. Der bommer man sjelden på hva som skjer i presidentpalasset Elysée.
Overfor Le Mondes direktør Eric Fottorino var Nicolas Sarkozy soleklar under møtet 9. juni. Den franske finanstrioen bør ikke velges som nye eiere av Le Monde. Pierre Bergé var den viktigste økonomiske støttespilleren for sosialistenes presidentkandidat Ségolène Royal. Han betalte blant annet alle kontorlokalene hennes. ”Peep-show-mannen Xavier Niel er ikke bare grunnleggeren av den viktige nettoperatøren Free, men har også investert i de Sarkozy-kritiske nettstedene Mediepart og Bakchich.
Landets presidenent kan sette makt bak ordene. For truslene overfor Le Mondes direktør Fottorino var konkrete: Statssjefen kan komme til å trekke tilbake statsgarantien som skal sikre en oppgradering av avisens eget trykkeri, dersom avisens styre lar finanstrioen bli de nye hovedaksjonærene.

Trist atmosfære

– Det er en tristesse i avishuset, bekrefter Le Mondes tidligere Tysklandskorrespondent Adrien de Tricornot overfor DN. Han er i dag talsperson for Le Mondes venneforening, en av avisens aksjonærgrupper. Le Monde ble startet av general Charles de Gaulle i 1944 samtidig som landet begynte å jage tyskerne ut. Avisen eies av sine egne journalister, redaktører og lesere. Men den tid er snart over. De ser at de må gi fra seg denne makten for å overleve. Opplaget raser nedover. I dag er det på 288.000 eksemplarer.
– Men at makten blander seg inn på denne måten Sarkozy gjør er helt uakseptabelt. Det ville det vært i alle andre store demokratier. Det er nesten ikke til å tro. Det viser hvor viktig det er at vi får nye eiere som kan gi garantier om at de ikke skal gi instrukser om avisens overskrifter, sier Adrien de Tricornot.
Han bekrefter at presidenten skal ha truet med å trekke tilbake støtte til nytt trykkeri om styret ikke hører på ham.
– Vi er avhengig av den lovede støtten for å oppgradere vårt trykkeri. Uten det trykkeriet er vi ikke konkurransedyktige og kan ikke lenger trykke de publikasjonene vi i dag gir ut, sier Adrien de Tricornot.


Mediekontroll før valget

– Hvem som styrer og eier mediene vil være viktig i forhold til presidentvalget om to år, sier Pascal Perrinau, direktør for det anerkjente franske statsvitenskapelige forskningsinstituttet Cevifpof. Men samtidig understreker han overfor DN at det er noe typisk fransk over dette tette forholdet mellom politikere og media.
– Dette er nok mer sjokkerende for utendinger enn for oss franskmenn. Vi er vant med dette. Det er ikke så lenge siden vi hadde vårt eget informasjonsdepartement, minner Pascal Perrinau om.
Samme dag som Sarkozy kalte inn Le Monde-direktøren til presidentpalasset, ble det også kjent at en annen investor viste interesse for Le Monde: Frankrikes største mobil- og nettoperatør Orange, en del av France Telecom.
– Merkelig sammentreff, ironiserer Le Canard enchaîné. For det er staten som er største aksjonær i Orange og selskapet styres i dag av Stéphane Richard. Han er tidligere kabinettsjef hos landets finansminister, en av Sarkozys nærmeste.
Orange har nå gått i kompaniskap med Claude Perdriel, eieren av mediegruppen Nouvel Observateur, som blant annet gir ut nyhetsmagasinet med samme navn. Også det spanske selskapet Prisa, som eier El Pais har vist interesse for Le Monde. Neste uke skal styret bestemme seg for hvem som skal få overta avisen.
Finansmannen og kunstmentoren Pierre Bergé som i dag styrer arven etter sin avdøde partner Yves Saint Laurent, tror ikke på noen redaksjonell konflikt selv om en bankmann er en del av hans trio. Matthieu Pigasse er en av sjefene for banken Lazard og eier også kulturtidsskriftet Les Inrockuptibles.
– Om det skulle være noen interessekonflikter vil vi merke det med en gang. Vi har jo allerede sett at journalister går ut i streik veldig fort, sier Pierre Bergé til nyhetsnettstedet Rue89.
– Jeg er verken pessimistisk eller optimistisk i forhold til å finne nye eiere som kan gi oss garantiene om uavhengighet vi må ha. Men vi tar vårt valg uten å tenke på hva Sarkozy mener, sier Adrien de Tricornot i Le Monde.

Solkongens hoff

Den politiske opposisjonen og deler av fransk media elsker å sammenlikne Nicolas Sarkozy med Solkongen. Hoffet hans består i stor grad av landets mediebaroner. For en rekke av Sarkozys bestevenner styrer de viktigste mediehusene. Mange av presidentens menn har de siste tre årene fått redaksjonelle toppjobber.
– Det er noe berlusconsk over dette, sier den tidligere korrupsjonsjegeren Eva joly til DN. Hun er i dag europapolitiker for det Europiske miljøpartiet og er en synlig Sarkozy-kritiker i fransk media.
– Han har allerede en strek kontroll over radio og tv. Nå prøver han å få den samme kontrollen over de viktigste avisene. Le Monde-saken er et bevis på maktmisbruk, som vi nå ser i le Monde.saken, sier Eva Joly.

I fjor fikk han også endret kringkastingsloven, slik at presidenten selv kan utnevne sjefen for landets allmennkringkasting, France Télévision. Ny sjef er ventet de neste ukene. Han har allerede byttet ut sjefene i statlige Radio France, som han håper vil sparke de sterkt Sarkozy-kritiske morgenkåsørene som får mye oppmerksomhet i fransk offentlighet. Og presidenten går selv til søksmål eller legger press på at andre skal gå til søksmål, når han føler seg tråkket på. Flere redaktører og journalister har fått sparken av medieeiere med et nært forhold til presidenten.
– Sarkozy har nok et tettere forhold til media enn mange av sin forgjengere. Men jeg ser likevel ikke dette som en trussel mot demokratiet. Vi har et mediemangfold og selv mange av høyresidens medier tør være kritiske til presidentens politikk, sier statsviteren Pascal Perrinau.

Sarkozy ”off”
– Vi er da hos en allmennkringkaster, ikke ute blant demonstranter , sier Sarkozy surt rett før et direktesendt tv-intervju i 2008. Utbruddet kom etter at teknikker ikke var høflig og hilste på presidenten. I en sju minutters video ser man en lite sympatisk side av Sarkozy under lydsjekken før tv-programmet skal gå på lufta. For kameraene var på, og dagen etter legges hele innslaget ut på nyhetstnettstedet Rue89. Videoen er sett av nesten 3 millioner og mediejournalisten Augustin Scalbert i Rue89 ble anmeldt for tyveri, heleri og forforfalskning av ledelsen i France Télévision – åpenbart etter press fra Sarkozy selv.
Denne uka ble journalisten siktet for å ha benyttet seg av stjålet materiale. Han risikerer fem års fengsel eller millionbot om han blir funnet skyldig.
– Denne anmeldelsen er en skam for vår profesjon. Vi skal ikke oppføre oss som politi. Vår kollega i Rue 89 har bare gjort jobben sin, skriver journalistforbundet i France3 i en støtteerklæring denne uka.

Eva Joly mener dette viser at Frankrike har flere umodne trekk ved demokratiet. Men på spørsmål om hvorfor protestglade franskmenn ikke løper ut i gatene for å demonstrer mot Sarkozys sterke mediekontroll, svarer hun.
– I Frankrike er den antropologiske myten om å leve sammen det at man underkaster seg. Da landet var et føydalt system avhang din sikkerhet av at slottsherren ville ta deg inn i slottet sitt om du ble angrepet. Slik var det i middelalderen, og det virker av og til som om dette systemet fungerer slik i dag også. Vi trenger å leve i ly av den ledende politikeren, sier norsk-franske Eva Joly, som selv ikke utelukker at hun blir en Nicolas Sarkozys motkandidater under presidentvalget i 2012.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s