Krise i loppeland

Fra D2 270810

Billigsalg, kundesvikt og stengte butikker. Det er krise på verdens største antikvitets- og loppemarked, Saint-Ouen utenfor Paris. Mye av skylden legges på en britisk hertug. Les saken fra D2 her:

”Bail a ceder” står det på et skilt som henger på en antikk lysekrone. Madammen på 78 år har lagt leiekontrakten ut for salg. Hun har hatt boden sin her i 58 år. Nå orker hun ikke mer.

– Non, non, det er ikke på grunn av alderen, understreker Claude Carpentier.

– Men jeg selger nesten ingen ting. Jeg husker ikke sist jeg solgte en stor og dyr gjenstand, sier hun. Kriser kommer og går, minnes hun. Men den vi har nå består. Dette er ikke moro mer, sier Claude Carpentier og bøyer hodet ned i kryssordet hun holder på å løse.

Det er som hun sitter midt i en teaterkulisse, iscenesatt for de 5 millioner besøkende som årlig tar turen til markedet rett på bygrensen til Paris. Det enorme markedet brer seg utover 20 hektar. 16 forskjellige markeder, fra billig klær og krimskrams ”made in China” til sjeldne antikviteter.

Fra D2 270810

Men i dag er det fleste på sightseeing på markedet som har eksistert sidene 1885. Turister kjøper bare småting de får plass til nedi veska. Overfor de potensielle kundene prøver selgerne å late som om alt er som før. Men det er det ikke.

Nedrullede jerngardiner

– Hver helg er utfordring.  Dette er som en sjelden sykdom. Vi vet vi er smittet av noe, men vi vet ikke hvordan vi skal lege det, sier François Bachelier, leder av Handelsstandsforeningen på et av de viktigste markedene, Paul-Bert. Han retter en takk i retning Norge.

– United Bakeries i Oslo kjøper masse hos meg. Så takket være dem overlever jeg, sier han.  Kanskje litt overdrevet, men hver gang François Bachelier har noen pent til kjøkkenet som passer inn på et av de franske Oslo-bakeriene ringer han til bakerisjefen Rémi Goulignac. Han slår ofte til på noen av tilbudene til den franske antikvitetshandleren.

For François Bachelier har spesialisert seg på antikt kjøkkenutstyr og gamle klassiske kjøkkenbenker. Kobbergrytene henger tett i taket. Der henger de nå tettere enn normalt. Han bruker sine egne tall som en illustrasjon for å beskrive krisen:

I 2002 hadde François Bachelier en omsetning på 1 million euro. I 2009 var den på 180.000 euro.

– Tilsvarende tall kan de fleste vise til, hevder han.

Det er vanskelig  å bevise om François Bachelier overdriver. Årsregnskapene er ikke del av utstillingen til disse antikvitetshandlerne. Flere og flere gir opp. Ingen vet helt hvor mange som har stengt det siste året, Men går man gjennom alléene ser man mange jerngardiner som dratt ned.  En har hengt en lapp på gitteret, hvor det i all enkelthet står: ”Stengt”. En annen har lagt til: ”Åpner når bedre tider kommer”.

Fra D2 270810

En hertug til besvær

Starten på nedgangen går tilbake til  11. september 2001. Da begynte de amerikanske kjøperne å holde seg borte. De sto for 80 prosent av salget. Så kom krisen i 2008. Da forsvant siste rest av de viktigste utenlandske kjøperne. De har ikke blitt erstattet av verken nyrike kinesere eller russere.

Mange håpet redningen skulle være en britisk lord. Men nå er den  6. hertugen av Westminster utpekt som selve årsaken til mange av problemene. I 2005 kjøpte Lord Gerald Cavendish Grosvenor de mest eksklusive markedene Paul-Bert og Serpette i Saint-Ouen. Prisen var 50 millioner euro, tilsvarende 400 millioner norske kroner. På listen over finanskjendisens investeringer finner man også Belgravia og Mayfair, 120 hektar med eiendommer  i noen av de mest eksklusive områdene i London. I Frankrike eier han eiendommer verdt 500 millioner euro. Han er den tredje rikeste på de britiske øyer, i følge Forbes. Men det betyr ikke at hertugen er en raus mann. For planen med å finansiere oppussing av de to Paris-markedene ved å øke husleien har nesten skapt en ny fransk revolusjon på kommunegrensen til Paris.

Antikvitetselgerne beskylder Lord Grosvenor for å tjene inn investeringene så fort han kan, uavhengige leietakernes vanskeligheter med å få det til å gå rundt.

Ingen messias

– Vi trodde  hertugen av Westminster skulle bli vår Messias.  Men vi tok feil. Han har ødelagt sjelen til dette markedet. Og vi har vært noen idioter som trodde på ham, sier François Bachelier. Noen av antikvitetshandlerne i Saint-Ouen ser mer eksentriske ut en gjennomsnittelig britisk aristokrat der de har installert seg i Louis XVI-fløyesstol under en gigantisk lysekrone i krystall. Men det er bare til pynt.  Mer enn en gang har den smarte dressen veket plass for en t-skjorte med pålimte slagord mot den britiske Lordens lovlige pengeokkupasjon av de klassiske parisermarkedene. I to år har 60 av selgerne nektet å betale husleieøkningen på ti prosent. Den siste krangelen dreier seg om økning av avgiftene. Det har det allerede vært en rettshøring om. En ny er på vei.

– Vi skulle stått samlet for å få kundene tilbake. I stedet har vi vært tvunget til å bruke all vår tid og energi på å få advokater til å krangle med hverandre. Det er patetisk, sier François Bachelier.

Grosvenors investeringsdirektør for Europa gjør lite for å bedre klimaet.  – Det er urettferdig å hevde at vi har bidratt til en dårlig stemning på markedene. Vi har investert, skapt syv nye områder, forbedret sikkerheten og tjenestene og renovert fasadene, skriver Steve Cowen i en presssemelding.

Tvunget til pris-ras

Marie Claude Jacquet-Pfenniger står og beundrer sin siste anskaffelse. Et bjørnskinn med et hode i perfekt stand, som hun har hengt midt i butikken omringet av antikviteter av alle sorter.

– Jeg klarte ikke å dy meg da jeg kom over det. Men om jeg får solgt det er en annen sak, sier hun. 70 åringen er tredje generasjon antikvitetshandler. Her i nummer 15 i allée 1 på Paul Bert-markedet  har hun stått i 42 år.

– Min bestemor stengte under krisen i 1929. Men siden har det alltid vært åpent. Men hvor lenger vi klarer det er jeg usikker på. Det ser dårlig ut. Vi er blitt tvunget til å sette ned prisene kraftig. Noe må vi selge for å klare å betale regningene våre, sier Marie Claude Jacquet-Pfenniger.

20 meter lenger ned i alléen Paul-Bert sitter datteren Florence.

Boden hennes på knappe 12 kvadratmeter er fullstappet av utsoppede eksotiske dyr. Prisen på en sebra er 4000 euro. Men hun leier dyrene til ”showbiz” som hun sier, langt oftere enn hun selger ett.

– Sist brukte Phillip Starck denne sjiraffen i en reklamekampanje, sier hun.

Det er likevel en kamp hver måned å klare husleien på 1500 euro. Tar man med i regnestykket at markedet kun er åpent tre dager i uken er kvadratmeterprisen dyrere enn på paradegaten Champes-Elysées.

– Det blir ingen femte generasjon Pfeninger som sitter i denne alléen. Jeg vil ikke anbefale min sønn å overta, sier Florence Pfenninger.
Ikea vs Louis XV

Antikvitetshandlerne kjemper også en stadig kamp mot skiftende trender:

– Har man litt penger til overs i dag, kjøper vi en ny flatskjerm eller vi tar en tur til Australia. Man investerer ikke en stol i Louis XV-stil. I dag velger folk under 40 år å innrede med Ikea. De bruker pengene sine på andre ting. Og skal jeg være ærlig, det jeg selger er ikke på moten i dag. Men moter er en syklus. En dag blir det moderne igjen, sier François Bachelier.

Ikke alle svartmaler. På det mest eksklusive markedet Serpette sitter Riad Kneife komfortabelt i sin sofa fra 40-tallet.

– For meg kan det bare gå oppover. Jeg startet opp her en uke før krisen kom I 2008, sier han. Riad Kneife selger møbler fra perioden 1940-1970.

– Det er det som er på moten nå. Og det er noe av problemet med mange av mine kolleger. De selger det samme hele tiden. Man må endre seg. Man må følge trendene. Det er ikke rart mange ikke selger noen ting, mener han. Selv har Riad Kneife bakgrunn fra mote, børs og musikkbransjen. Han etterlyser innovasjon i antikvitetsbransjen. Og han etterlyser bedre kundehandling.

– 80 prosent av klientene våre var amerikanerne. Men har selgerne lært seg engelsk? Nei da. De fleste har heller ikke noen nettside eller en epost-adresse. Er det rart det går dårlig, sier Riad Kneife.

Håper på lang krise

Kommunen Saint-Ouen styres av kommunistene. De har ikke tatt stilling i arbeidernes krig mot aristokratiet. Kommunister er ikke helt som de engang var. Men kommunen og fylket har satt av stor summer for å modernisere dette området hvor string-swinggitaristen Django Reinhardt tok sine første gitargrep. Her sto sigøynerfamiliens campingvogner parkert for 100 år siden og her solgte de uttalige familiemedlemmene krimskrams og andre snurperier. Det var starten på markedet i Saint-Ouen.

På plassen som nylig ble omdøpt Place Django Reinhardt står trolig noen av gitarlegendes etterkommere fremdeles og selger. Men dette lovløse markedet under broen som markerer inngangen til verdens største loppe- og antikvitetsmarked er for det meste overtatt av ungdommer med Nord-afrikansk bakgrunn. Siste Ray Ban-brille er dagens slager. Eller en kopi for å være nøyaktig.

– Jeg har aldri hatt bedre dager, sier Rachid der han står under bruen som markere starten på markedet.

– Når folk ikke har råd til originalen, så kommer til oss. Jeg håper finanskrisen varer lenge.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s