Monthly Archives: januar 2011

Kulturministeren stopper Céline-feiring (radio)

Ingen feiring for Céline i 2011.I år er det 50 år siden den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline døde. Men det vil ikke bli markert i Frankrike. Kulturminister Frédéric Mitterrand har strøket ham fra listen over personligheter man skal feire i 2011. Ministeren mener man ikke kan legge ned en krans ved føttene til en antisemitt. Hør samtalen fra NRK P2s Kulturnytt sammen med Fredrik Wandrup her: Programleder: Agnes Moxnes

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Bocuse-juks og fanteri (radio)

Bronse til Gunnar Hvarnes i det "uoffsielle verdensmesterskapet" i kokkekunst. Etter tre forsøk vant danske Rasmus Koefoed i år konkurransen. Han har tidligere beskyldt deltakere for juks og fanteri. Foto: Bocuse d´Or Norge

Danmark, Sverige og Norge kapret topplassene under Bocuse d’Or i Lyon. Men er «verdens beste kokker» – virkelig verdens beste? Hør om juks og fanteri i Bocuse´Or –  en kommersiell konkurranse der hovedpersonen er mesterkokken Paul Bocuse selv. Fra NRK P2s Radioselskapet:Programleder: Kristian Bendiksen

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tunisia: Vandaliserer president-villaer (radio)

NRK foran villaen til den tidligere presidentens svoger i La Marsa, Tunisia. Foto: Nikolai Jakobsen

Hevntørstige tunisiere inntar villaene til familien til den tidligere presidenten Zine Ben Ali. Luksuseiendommene til de styrtrike familiemedlemmene – som nå enten sitter fengslet eller er på rømmen – er blitt en lokal attraksjon. Hør reportasjen fra NRK P2s Nyhetsmorgen her:

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tunisia: Møt bokhandleren i Tunis (radio)

FORBUDTE BØKER stilles ut hos bokhandleren i Tunis. Foto: Erik Aasheim

Tidligere senurerte og forbudte bøker er blitt en attraksjon i utstillingsvinduet til bokhanderen i Tunis. Nå gleder Selma Jabbes seg til snart å kunne selge dem også – etter 23 år med sensur. Hør reportasjen fra NRK P2s Kulturnytt her:

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tunisia: Forbudte kunstnere mobiliserer (radio)

Bendir Man - kjent tunisisk musiker - som aldri fikk holde konserter i hjemlandet

Tunisiske kunstnere og musikere mobiliserer nå for å bidra til å bygge opp landet. Daglig møtes de for å diskutere landets fremtid. Men etter 23 års med diktatur vil det ta tid å klare og tenke fritt, sier flere av dem  – som både var forbudt og sensurerte under regimet. Møt noen av  noen av landets mest profilerte kulturpersonligheter i denne reportasjen i NRK P2s Søndagsavisa:

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tunisia: Kleptoklanen – en røverhistorie

Fra DN Lørdag 220111

Presidentfruen, den tidligere frisøren Leïla Trabelsi, var Tunisias mest fryktede klanleder. Sammen med sine ti søsken – og deres barn – plyndret hun en hel befolkning. Den 14 januar sprakk alt. Les røverhistorien fra DN Lørdag her:

– Faren min startet familierestauranten La Vague 1966. I fjor kom Trabelsis menn. Vi fikk 24 timer på oss. Dagen etter kom gravmaskinene og jevnet restauranten med jorden forteller Slim Elouaar. Røsten dirrer ved minnet. Slim Elouaar peker mot den vakre hellingen ned mot middelhavet der familiens stolthet og inntektskilde lå.
– Jeg var rasende, men samtidig så maktesløs, takknemlig for at min far ikke var i live for å se ranet.
Vi treffer ham foran en av Trabelsi-klanens villaer i la Marsa, en badeby for de rike, nord for Kartago. Huseieren Moncef Trabelsi, stjal en gang denne villaen på 11 rom fra en portugisisk ambassadør.

Sprit og telekom

– Familien Trabelsi tok over alle lønnsomme selskap i landet; salg av tunfisk, bilimport, Telekom, alkoholslag og de viktigste mediehusene, sier  økonomi-journalisten Haykel Tlili i avisen le Temps – selv den klanens eie. Han snakker flytende norsk etter å ha bodd to år Norge for fem år siden.
– Det er umulig for noen å forstå hvor mye makt og rikdom denne familien hadde, sier han.
Uttallige tunisiere DN treffer rundt i landet denne uka kan fortelle om at de kjenner noen som  over natten mistet sitt firma eller sin eiendom. Etter den 14. januar er alle klanmedlemmer på flukt, døde eller fengslet.

Fra DN Magasinet 220111

Monopol-penger tilbake

”Til salg for en symbolsk pris”, står det skrevet på arabisk med blå spraylakk, over inngangspartiet til den tre etasjers  luksusvillaen til Moncef Trabelsi i La Marsa. Dørene i huset i Rue Farhot Hached står på vidt gap, folk strømmer inn som om det skulle være byens mest populære turistattraksjon.
Salongene i villaen med utsikt til middelhavet er endevendt, fylt med  knust glass og søppel. Tre av rommene i toppetasjen er utbrente. På kjøkkenet er vaskemaskinen forkullet og alle skapinnredningene skrudd ut. De eksklusive tapetene er revet av veggene. På rommet til tenåringssønnen ligger skolenotater, DVD-covre på ungdomsfilmer og  tomme kleshengere strødd ut over. Opp fra rotet stikker Monopol-sedler opp. Det eneste som manglet for å gjøre bildet komplett er sjansekortet ”deres hus og hoteller brenner”. Fredag rømte Moncef Trabelsi landet. Samme kveld inntok forstadsbeboerne villaen.

– Vi har rett til å stjele. Dette er våre verdier. Trabelsi-familien har gjort oss lutfattige. Vi må få lov til å hevne oss, sier Nabil Drira. Han er litt skuffet av at den utbrente firehjulstrekkeren i hagen står ribbet tilbake.
– Jeg hadde trengt noe setetrekk, sier han.
– Her føler jeg meg ille til mote. Jeg forstår ikke at mennesker som er imot å stjele nå selv er blitt tyver, sier Lamia Horchani – og holder opp et skjerf hun fant i hagen, prydet med presidentens motiv. Hun har tatt med seg sine to barn for å gi dem en historietime de aldri vil glemme.
Under glasskårene finner en eldre dame en liten sort marmorplate.
– Den tar jeg med som et minne. Som et symbol at det hele er over, slik at  ikke jeg eller mine barn skal glemme hva som har skjedd, sier hun.

Opprør mot mafia-metoder

Da tunisierne gjorde opprør var det ikke bare mot Ben Alis diktatur. De ville også forsøke å kvitte seg med den utpresningen som presidentfruen Leïla Trabelsis familie sto bak i stor skala.
Kun noen av Trabelsis familiemedlemmer har eksamen fra videregående skole. En del  har laget falske universitets- eller høyskolediplom. Det de ikke hadde i bokkunnskap kompenserte de med brutalitet og list, i følge boken ”Herskerinnen i Karatgo, skrevet av de franske journalistene, Nicolas Beau og Catherine Graciet. På samme måte som søsteren Leïla har de fleste vokt opp i en uglamorøs forstad en mil fra sentrum av Tunis – i et lite, hvitmalt to etasjers hus, med en palme foran. Det er stille i gaten når vi møter Daoud Hafedh med sønnen Rachid. Han er ikke utrivelig, bare bitter som så mange andre tunisiere.
– Hvorfor kommer du hit. Hvor var dere utenlandske journalister for ett år siden. Se hva Trabelsi og deres kompanjonger har stelt i stand i dette landet, sier han.
Ikke en gang i hennes egen gate har landets tidligere førstedame etterlatt seg et godt rykte.
Da hun som ung flyttet hjemmefra, begynte hun å arbeide i en frisørsalong  i de røffe kvartalene bak Medinaen i hovedstaden. Området er kjent for tvilsomme forretninger og prostitusjon. I følge dokumenterboken til de to franske journalistene valgte  den unge Leïla Trabelsi sine elskere og beskyttere med omhu – nok til at mange tunisiere stemplet henne som prostituert. Men når man leser om Leïla Trabelsis liv, så blir man slått  med hvilken målbevissthet hun kjempet seg oppover – fra frisør, til sekretær og presidentfrue.

Statskupp, skilsmisse og bryllup

I sluttet av  1970-talllet traff hun en ung og lovende militær i sikkerhetstjenesten Zine El Abidine Ben Ali. Hun var da allerede elskeren til en industrileder, i følge boken ”Herskerinnen av Kartago” Etter at Ben Ali hjalp henne ut av et rettslig dilemma, innleder de et forhold. Den blivende presidenten er allerede gift. Når Ben Ali kommer tilbake etter noen pliktår ved den polske ambassaden, tar de opp forholdet.
– Ben Ali var forelsket opp etter ørene. Det så alle, sier journalisten Haykel Tlili.
Et statskupp, en skilsmisse og et bryllup senere bor de begge i presidentpalasset i 1992.

Etter først noen diskrete år, begynner Leïla å både knuse og ydmyke den ene aristokraten og borgeren etter den andre  i de rike forstedene: La Marsa, Sidi Bou Saïd og Kartago.

Leïla Trabelsi lykkes til og med å forvandle sitt nære vennskap  til Yasser Arafats enke, Souha Arafat til hat. I 2007, etter noen tvillsomme foretninger rundt en privatskole, blir de to kinnene uvenner. På papiret var opplegget interessant. Damene bygger en privatskole, mens den tunisiske og franske staten stiller opp med lærere og skoletransport.
Souha Arafat taper sine penger, sitt tunisiske pass og blir nesten tvunget til å rømme til Libya  og Malta, under Leïla vrede.

Heroinlangere og yacht-tyver

For Leïla er det i kjernen bare den nærmeste familien som er noe verdt. Selv om ikke alle alltid hatt like fine manerer. I presidentklanen finner man heroinlangare (i fransk media kjent under ”le Couscous connection”), biltyver, utpressere og til og med luksusyacht-tyver. I 2006 utstedte Frankrike en internasjonal arrestordre på nevøen Imed Trabelsi etter salg av stjålne yachter. En av dem var stjålet fra en av daværende president Jacques Chiracs beste venner. Saken skapte nesten diplomatisk krise mellom de to landene.
I følge de amerikanske diplomatkablene i Wikileaks pleide Leïlas eldste bror, Belhassen Trabelsi å slenge sine pistoler på bordet ved siden av bestikket da han gikk på restauranter i Tunis. Igjen skal ha noensinne turt å gi ham en regning etter måltidet. I de amerikanske diplomatenes meldingene hjem, ble Belhassen Trabelsi sammenliknet med Sonny Corleone i filmen Gudfaren . Samtidig var han den økonomiske stammen i klanen.

Eksempelet med Kartago Airlines illustrerer hvordan familien så på forretningsdrift. Belhassen Trabelsi kjøpte noen fly til sitt private flyselskap. Deretter måtte det statlige Tunis Air stille opp med drivstoff, vedlikehold og hangarer. Gratis selvfølgelig.
– Alle visste om dette, men ingen turde si noe, hvisker en ansatt i TunisAir-skranken på flyplassen, en knapp uke etter jasminrevolusjonen.

Teppet ned i yachthavnen

Noen timer etter folkets seier over diktatoren gikk teppet ned i Sidi Bou Saïd. Det er navnet på et villaområdet som ligger i en bukt for luksusyachter.  På toppen den frodige åssiden troner huset til Belhassen Trabelsi .  Han eier hele området. De blå lemmene er  stengt. Det tunisiske flagget veier i vinden fra hustaket. Men ingen er hjemme.

Klokka 15.30 den 14 januar kjørte en bil inn på havneparkeringen. For havnekapteinen, som ville være anonym, er det en ettermiddag han aldri kommer til å glemme. Det var en solfylt dag, med lett nordøstlig vind. Bare små krusninger på havet. En perfekt dag for å rømme.
– Belhassen Trabelsi gikk først, kledd i jeans og sportsjakke. Han var anspent. Han hadde hendene i lommene. Jeg er helt sikker på at han hadde en pistol i hver hånd. Bak ham fulgte hans kone og barn: tre døtre og en sønn på 4, 12, 14 16 år, sier havnekapteinen.

Lengst bak gikk den indonesiske barnvakten og sjåføren med en svart og rød koffert. Familien gikk om bord i yachten Soufia.

Da hadde søsteren Leïla allerede besøkt Tunisias store, beige sentralbankbygning. Med seg ut av dørene hadde hun 1, 5 tonn gull – tilsvarende 354 millioner norske kroner, ffølge avisen le Monde (Oppdatring 231101: En anonym kilde sentralbanken sier at gullet ikke er tatt ut av landet, men fremdeles er dee uklart hva som har skjedd…) På en flyplass ventet hennes privatjet med retning Dubai fø4 hun møtte sin mann i Jeddah i Saudi-Arabia der de nå skjuler seg. Flukten gikk ikke helt etter planen for alle. I dag sitter 33 av familiemedlemmene fengslet.

Mandag kom yachten Soufia tilbake til fra Italia – med én mann om bord: kapteinen.

Før DN ba om å få komme inn i båthavnen, kunne de åtte soldatene som denne uken har voktet det eksklusive området, ikke tenke seg noe annet enn å vise bort en nysgjerrig journalist. Nå valgte de å ringe sin overordnede. Til deres eget hakeslepp fikk de etter en times tid for første gang ordre om å åpne portene til yachthavnen for en journalist.
– Vi har ikke noe å skjule. Ingen er lenger redd for ”La Famille”, sier hærkapteinen, Ibrahim. – Det er nye tider for oss også, sier han.

Fakat: Leïla Trabelsi-Ben Ali
Født: 1957 i Tunis
Utdanner seg til frisør
Treffer Ben Ali på slutten av 70-tallet.
1986 : parets første datter til sammen, Nesrine
1987 : Ben Ali gjør statskupp statskupp, blir president
1992 : gifter sig med Ben Ali
Føder parets andre datter, Halima
2005, føder (som 47-åring) parets sønn, Mohamed Zine el-Abidine
2011 : raner Nasjonalbanken og flykter med barn og ektemann til Saudi-Arabia.

Fakta: Hvor mye eier de?
I følge franske le Monde:  gull for  45 millioner euro
*Et bypalass i Paris til en verdi av 37 millioner euro
*Skislott i Courchevel, hus på Rivieraen, og eiendommer i Argenti
*Ti talls millioner euro på bok i Frankrike, pluss store summer i Dubaï, i følge flere pressekilder. Totalt skal de ha verdier for flere milliarder euros.
I Frankrike har flere organisasjoner begjært att Ben Ali- og Tribelsi-familiens konti fryses.  Regjeringen har sagt bankkontoene skal overvåkes ekstra nøye. Sveits bestemte onsdag å fryse familiens konti.

Fakta: All økonomisk makt i Tunisia
*Bilimport: Trabelsi-brødrene delte ulike bilmodeller seg i mellom med enerett for import og salg. En tok Fiat et Mercedes, en annen Ford, Ranger Rover og Jaguar
Bank: Eide flere banker, blant annet Banque internationale arabe de Tunisie
Butikk-kjeder: Géant, Monoprix og Bricorama
Flyselskap: Kartago Airlines
Media: Mosaïque FM og Carthage TV, pluss majoritets i de største  avishusene.
Telekom: Eier mobilselskapet Orange, pluss flere nett-leverandører.
I tillegg styrte de landets alkoholsalg og entreprenørvirksomhet. Hadde også full kontroll over landets havner.
(Kilder: Avisene Libèration. Le Figaro, Le Monde og Nicolas Beau og Catherine Graciet, La Régente de Carthage (Herskerinnen i Kartago) fra 2009

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Tunisia: Frie stemmer etter 23 års taushet

Fra DN 210111

Alle ministre fra det tidligere regjeringspartiet RCD i Tunisia har meldt seg ut av partiet. Men det roer ikke ned demonstrantene. De krever nye hoder i toppen. Tunisiere håper revolusjonen vil inspirere den arabiske verden til opprør mot autoritære ledere. Les saken fra DN her:

– Dette er bare et spill for galleriet. Vi tror ikke på dem. Partimedlemmer eller ei, disse folkene representerer det gamle regimet.  Alle har blod på hendene sine. Alle er korrupte, sier Nahdi Majid (59) en pensjonert universitetsprofessor.  I hele går gikk han opp og ned hovedstadens paradegate Avenue Bourguiba og demonstrerte med krav om at det gamle regjeringspartiet RDC oppløses.

–  De prøver å stjele revolusjonen og martyrenes blod. Ben Alis bande prøver å ødelegge revolusjonen vår. Men det skal de ikke klare, sier Nahdi Majid.

Trenger nye hoder

I går ble Sentralkomiteen til det tidligere regjeringspartiet RCD i Tunisia oppløst. Samtidig ble det kjent at alle RCDs ministre har forlatt partiet. Men det roer ikke demonstrantene.

– Vi trenger nye hoder. Folk som ikke har vært med i politikken før. Det er den eneste måten å skape tillit på, og å få ro i gatene, sier barneskolelæreren Jihene Addad (39).
Folk i alle aldre er ute i gatene – med forskjellig budskap.
Saisla Gasmi vil at noen skal stilles til ansvar for at hennes 24 år gamle sønn Nizar ble drept 28. desember i 2008 da han nektet å smugle narkotika mellom Tunisia og Italia for en av presidentens nevøer.

– Men presidentens gamle menn i regjeringen vil de som drepte sønnen min bare få slippe unna. De beskytter hverandre,  sier den eldre kvinnen og går inn i demonstrasjonen med bilde av hennes sønn høyt hevet over hodet.

Skyting ved partihovedkvarter

I går fikk demonstrantene gå i fred for politiets tåregass. Men da Dagens Næringsliv var ute i gatene, skjøt soldater varselskudd mot demonstrantene da de nærmet seg partihovedkvarteret til RCD – en høyblokk midt i sentrum av Tunis.
– Jeg lar ikke noen skudd forstyrre kaffen min, sier, Sihem Chtioum (58)  – selv om hun vet at  mer enn 100 mennesker er drept i Tunisia i løpet av de siste fem ukene. Hun sitter på en av avenyens fortauskafeer og nipper til de siste dråpene av den kruttsterke kaffen. Hun mener revolusjonen må spyle rent alt det gamle.
– Dette er en revolusjon for verdighet. Det er de unges revolusjon, sier hun.
En mann på nabobordet, Ali Zeddin, er nestleder i Tunisias menneskerettighetsorganisasjonen, LTDH. Han nesten skriker for å overdøve de andre på kafeen. Folk står i kø for å ytre seg. Alle snakker i munnen på hverandre.
– Nå må vi også tilby islamistene en plass i regjeringen. Vi skal vise at vi er et moderne folk som kan gi plass til alle typer ytringer, sier han.

– Men Tunisias islamistparti kommer ikke til å stille med en kandidat i presidentvalget som skal holdes om et halvt år. Islamistene i partiet Ennahdha  krever en plass i regjeringen før de vil delta i et presidentvalg.

Krever sannhetskommisjon

– Vi må lære av Sør-Afrika. Tunisia må få en rettferdighets- og sannhetskommisjon. Vi kan ikke bli kvitt alt det gamle sånn uten videre. Det har gått for langt inn i samfunnet. Nå må vi lære oss å leve sammen, sier Ziad Chaïeb.
Han hadde i lang tid stått og lyttet interessert på kafé-samtalene. Utålmodig etter å få slippe til. Etter 23 års med taushet har man mye på hjertet.
– Hadde noen av dere for en uke siden forestilt dere at skulle debattere på denne måten på en åpen fortaus-kafé?
– Aldri i livet! Alle disse diskusjonene har vi hatt tidligere, men bak stengte dører hjemme hos oss selv eller inne i hodene våre. Å kunne stå slik å prate er noe nytt for oss, sier Ziad Chaieb – og virker lykkelig og stolt over å kunne få bokstavere navnet sitt for utenlandsk presse.

Arabisk smitteffekt

Drømmen om å få snakke fritt sprer seg til  hele den  arabiske verden. Revolusjonen i Tunisia startet etter at en arbeidsløs mann satte fyr på seg selv i Tunisia i desember. Denne selvmordsaksjonen utløste en serie forsøk på tilsvarende aksjoner i Algerie, Egypt og Mauritania. Myndighetene i andre arabiske land frykter at de også skal bli rammet.

– Den arabiske sjel er brutt ned av fattigdom, arbeidsløshet og frustrasjon. De politiske problemene, som i hovedsak ikke er blitt løst, har drevet arabiske borgere til et raseri og en frustrasjon vi ikke tidligere har sett, sa Amr Mussa, leder for Den arabiske liga under et toppmøte i Egypt onsdag. Blant de unge i Tunisia er arbeidsledigheten på 30 prosent.

– Dette som skjer her er bare en liten dråpe når man ser på hele den arabiske  verden. Men mange dråper kan bli til en stri elv. Dette er bare starten på et historisk opprør i hele den arabiske verden, tror den pensjonerte universitetsprofessoren Nahdi Majid,

– I Tunisia er vi mer moderate enn andre land, sier skolerektoren Mona Chebbi (45). Jeg tror det kan bli vanskelig for andre arabiske land å oppnå det samme på kort sikt. Men jeg håper de forsøker, sier hun.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized