Libya: Drar tilbake til terror-regimet

Fra DN 280211. Foto: Ola Torkelsson

Ved den libyske grensen mot Tunisia flykter tusenvis av mennesker fra Ghaddafi-regimets krig mot folket. Noen få, som Whalid, reiser i motsatt retning. – Jeg har vondt i magen av hva som kan ha skjedd med familien min der, sier han. Les saken fra DN her:

Med en knivgest over halsen forklarer 30-åringen i skinnjakke hvorfor han ikke vil oppgi sitt etternavn. Redselen for represalier er stor blant befolkningen. Spesielt i det vestre delen av Libya der striden mellom regimemotstandere og Gaddafis tropper langt fra er avgjort. Walid kommer fra byen Az Zawiya, vest for Tripoli. – Usikkerheten om situasjonen er total, sier Walid.

Bestikkelser for å få jobb
– Jeg snakket med min familie på telefon, men det var en merkelig samtale. Jeg følte det var ting som de ikke våget å fortelle over telefon. Det var helt klart noe som ikke stemte, sier den unge ingeniøren. Han forlot Libya på en tjenestereise til Algerie den 15. februar – to dager før protestene begynte.
– Dere aner ikke hvordan det er å leve uten å våge å snakke fritt på gaten. At alltid
ha noen som sier hva man skal tenke eller mene, sier han.
– Vi har stor oljerikdom, men det er få som nyter godt av. Man må betale bestikkelser for å få jobb. Er det normalt?, spør han.
I bagasjeluken på den hvite Fiaten har han hamstret nødvendige matvarer til sine foreldre, tre brødre og to søstre som 30-åringen fortsatt deler leilighet med. Bagasjerommet er fylt til randen med halvkilospakker med mel og sukker. I tillegg til noen liter med matolje.
Noen timer etter at han forlot grensen og kjørte de to timene hjem, ringer han DN.
– Jeg var livredd hele veien. Det var kontrollposter overalt. Både sivile og militære. Min familie har det heldigvis bra. Men bruk mitt fulle navn i avisen. Jeg heter Walid Lagha, sier han nesten stolt.
For nå skal han ut på gatene å protesterer not Gadaffi. Han vil ikke gjemme seg hjemme lenger.
– Det er ingen vei tilbake nå, sier han.

Bakerne rømmer landet

Blant de tusenvis egypterne som nærmest segner om under tyngden av store reisevesker ved grenseposten ved Middelhavet, finnes en stor del av Libyas bakere. For det er et yrke som stort sett utføres av noen av de 1, 5 millioner egyptere som bor i landet, og av mange av Libyas 50.000 tunisierne. 24-åringen Mohammed Abdallah Sayyed er en av de egyptiske bakere som nå har flyktet fra Libya.
– Vi hadde fortsatt mel da jeg dro, men denne uken har vi jobbet doble skift, sier han. Han tror kanskje halvparten av landets bakere nå har rømt landet. Andre ved grensestasjonen forteller om lange køer utenfor de nesten tomme bakerier. Noen sier brødprisene er mer enn er doblet. FNs matorganisasjon har nå slått alarm og frykter stor matmangel i løpet av kort tid.
Bakeren Mohammed Abdallah Sayyed sitter på huk i solen og lener seg mot bagasjen, et femtitalls meter etter grensesperringen. Rundt ham sitter et flere hundre menn i klynger, ofte utmattet. De eldre mennene kjefter på bakeren fordi han snakker med Dagens Næringsliv.
– Glem ikke at vi en dag skal tilbake til Libya. Det er mange egyptere som vi må ta hensyn til, sier en av de eldre mennene på arabisk til bakeren.

Tar møkkajobbene

De egyptiske gjestearbeiderne er stammen i Libyas byggeindustri. De er ofte håndverkere. Men mest av alt – de gjør jobbene som libyere ikke selv vil gjøre innen industri og renhold.
– Libyere er late. De vil bare ha de beste jobbene, kommer det hånlig fra flyktninger DN snakker med. De forteller om at de blir behandlet som annenrangs borgere i landet og at lønningene de får er mye lavere enn det libyske arbeidere får.
Mohammed Abdallah Sayyed er lettet over å ha kommet over grensen – og samtidig nysgjerrig på det Egypt han snart skal oppdage. I alle fall om den lovede fergen kommer og henter opp hans tusentalls landsmenn i havnebyen Djerba – en to timers kjøretur nordover i Tunisia. Det Egypt som 24-åringen alltid har kjent til var et land under Mubaraks diktatur.
– Alle sier det er blitt mye lettere å leve der nå. Jeg gleder meg til å oppleve det, sier han.

Bevæpnede ungdomsgjenger

Men hvordan det på den andre siden av grensen ved Ras Jédir er det vanskelig å få et helhetlig bilde av.
– Det er ikke de eldre libyerne som er farlig for oss utledninger. Det de unge fanatiske barna. De på 15 eller 16 år som er blitt oppildnet av propagandaen og de revolusjonære komiteene, sier Jabal Gharbi, en egypter som har flyktet fra fjellbyen Gharianne, 300 km fra grensen.
Folk som rømmer landet er også redd for at Gaddafi har skal gjøre alvor av trusselen av å dele våpen ut til befolkningen:
– Vi kan knuse fienden. Vi kan knuse den med folkeviljen. Folket er bevæpnet, og hvis det blir nødvendig, vil vi åpne våpenlagrene for å bevæpne hele det libyske folket og alle libyske stammer, sa Gaddafi i en tv-tale i helgen.
De libyske diktatoren har i en av sine adre taler sammenliknet egyptere og tunisiere med rotter – som underforstått skal utryddes, skyldig i å ha brakt med seg opprøret inn i Libya.

Jabal Gharbi ville ikke rømme, men fikk nok av å gjemme seg i sin leilighet, sier han. Dessuten er familien hjemme i Egypt gale av redsel. Nå står han lent mot en bil og spiser en bit brød han fikk så fort han kom over den siste grensesperren.
– Jeg ble fratatt mobiltelefonen av en fra Gaddafis revolusjonskomiteer før jeg kunne forlate landet, sier egypteren Manz Ahmed Aouad. 27-åringen er keramiker og har flyktet fra byen Ajeilet ikke langt fra grensen. Myndighetene prøver å begrense flukten av bilder tatt inne i Libya. Hodet til 27-åringen stikker så vidt opp under filtteppet der han og en kompis sammen prøve å holde varmen i den kjølige kveldsluften. På den røde lua står navnet på Egypts meste kjente fotballspiller Abo-Trika med nummer 22 på brystet. Man glemmer ikke hjemlandets helter selv etter mange år ute av landet.
– Jeg tror jeg kommer til å bosette meg i Egypt nå. Jeg har fått nok av Libya nå, sier han

Mikrokosmos på P-plassen

Parkeringsplassen på grensestasjonen er blitt et helt mikrokosmos av araberverdenen , anno 2011. Her står skjeggete menn som sier de representerer islam og deler ut brød og yoghurt ved et bord. I teltet ved siden av gjør Tunisias store venstreorienterte fagforbund samme sak. Ved siden av har speiderne slått opp sine bord og lager sandwicher med det søtelige, lokale sjokoladepålegget chamia.
– Jeg var med å styrte vår president Zine Ben Ali den 14. januar. Selvfølgelig er jeg stolt av det, men samtidig engstelig for hva som hender over grensen. Alle forteller oss at det er en massakre som skjer der borte, som sier Mahmoud Zaghboul og peker østover, forbi den Røde Halvmånes grønne telt.
– Jeg føler at etter det vi har startet, så har vi en plikt til å være solidariske med libyerne i deres kamp, sier 28-år gamle Mahmoud og gjør speiderhilsen med to fingre. Hans speiderpatrulje har det treffende navnet heter L´espoir. Håp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s