Libya: Lang vei mot forsoning

Fra DN 240811

 
To sykerom. Et med en bevæpnet vakt foran den vidåpne døren. Et med gråtende familiemedlemmer. Forsoning mellom revolusjonshelter og Gaddafi-soldater er Libyas største utfordring. Les saken fra DN her:

– Forsoning er ikke mulig. Gaddafis folk skal straffes, sier Haithem Ben Hamed (25)
Siden februar har han vært med i kamphandlinger i Nalut, som ligger på vestfronten der Libyas leder Muammar Gaddafi har hatt sine mest trofaste støttespillere.
– Loven må gå sin gang. De må dømmes eller drepes, men jeg kan ikke tilgi dem. Jeg kan aldri være nabo med noen som gikk i krigen for Gaddafi, sier Haithem Ben Hamed.

Apatiske krigsfanger
På sykehuset viser han DN stolt et rom med seks krigsfanger som kjempet for Gaddafi. Alle har langt skjegg, bortsett fra en skadet tenåring ved vindussengen, som ligger urørlig i fosterstilling.
– Han har vært her i to måneder. Alle har alvorlige skuddskader, sier den koreanske sykepleieren. Noen av fangene vrir seg i smerte i sengen, andre kikker på oss, med et tomt og hult blikk.
– Du har ikke lov til på snakke med fangene, sier den vakten Mohammed Ramadan (28), men Kalashnikov hengende over skulderen.  Sykerommet voktes 24 timer i døgnet.
– Jeg føler ikke hat mot dem som ligger her inne. Når alt kommer til alt så er vi alle libyere, sier vakten, vel vitende om at han selv kan ha møtt noen av dem ute på slagmarken.

Fra DN 240811

Forretningsmann i krigen
Vegg i vegg  ligger Essam Al-Ferjani (41). De siste 16 årene har forretningsmannen bodd i Manchester, men er av en stor skare eksil libyere  som de siste månedene har reist tilbake for å befri sitt hjemland fra Gaddafi-regimet. Han sloss nesten daglig, fram til en granat kløyvde et tre i midten som i sin tur knuste hans armer og ben mot det hjemmesnekrede militærkjøretøyet han betjente.
– Jeg håper at vi en dag bare skal kunne være libyere sier, sier Essam Al-Ferjani med svak stemme.
– Fram til nå har vi være flaue over vårt statsborgerskap. Så fort folk hører ordet libyer, så tenker de bare Gaddafi. Nå kommer vi endelig til å bli respektert, sier hans bror Ahmed Ghnaim (31) som sitter ved sengekanten.
Byen Nalut ligger 75 kilometer fra den tunisiske grensen og har vært omringet av Gaddafi-kontrollerte landsbyer på alle kanter. Innbyggerne i Nalut er ikke arabere, men berbere.

Hater berbere
– Gaddafi hatet oss berbere. Vi er folkegruppe med egen kultur og eget språk. Gaddafis mål var å sørge for at det ble borte, sier Haithem Ben Hamed. Verken sanger eller språk måtte brukes utendørs, kun innenfor husets fire vegger.
Byen har bitre minner om Gaddafis harde regime som går langt tilbake i tid. I 1984 ble syv menn  fra Nalut hengt  på byens lekeplass for deres angivelige medvirkning til drepe Gaddafi.
– Jeg har alltid vært redd, sier Herr Ahmed som han kaller seg. Han har på seg  kamuflasjeklær. Han ser ut som om han er nesten 80, men er på 61 år.
– Alt med Gaddafi er forbundet med onsdag, Det er uvirkelig at det hele er over, sier han
Han er stolt over sin egen innsats, selv om han motvillig innrømmer at han var for gammel til å skyte selv.
– Jobben min var å levere ammunisjon ut til der byens borgere forsvarte oss mot Gaddafis soldater, sier han.

Banet vei til Tripoli
 
25-åringen Haithem Ben Hamed var i fremste linje under de seks måneder lange kampe mot Gaddafis soldater.
– En dag var det rolig. En dag var det harde kampe, Vi visste aldri hva som kunne komme til å skje sier Haithem Ben Hamed i ført en hvit revolusjonær t-skjorte med og gule Nike-sandaler. sitter han  å surfer på nettet til mediesenteret til revolusjonsledningen for å sjekke ut alle mulige rykter som nå florerer om kampene i Tripoli. Det er her fra Nafusa-fjellene som opprørerne som nå inntar Tripolis gater og torg kommer fra. Kilometer for kilometer og by for by vitner veien nordover om kampene. Igjen skutte skyttegraver og oppsatte hindre viser hvordan veien mot Triopli er blitt erobret bit for mitt. Politiets kontrollposter i betong et blitt helt smadret av Nato-flyene. Trærne som finnes i dette ørkenlignes landskapet er kuttet slik at Gaddafis folk skulle få bedre oversikt. Noen kilometer fra Nalut ligger et tomt fengsel. Her skal Gaddafis soldater i følge lokalbefolkningen ha fengslet kvinner. – De skal soldatene ha gjort de forferdeligste ting med dem, sier vår sjåfør Mustafa

Revolusjonens ofre
– Jeg har mistet mange av vennen mine, sier Haithem Ben Hamed . På byens gravplass for revolusjonens ofre kan man telle rundt 50. Den siste graven er fra 16. august. Det siste store sammenstøtet med Gaddafis styrker.
Haithem Ben Hamed jobber innen konstruksjon for et koreanske selskap. Han kan ikke huske sist han holdt en hammer. Det viktigste de siste seks månedene har det viktigste vært å holde hjulene i gang. Deform var man soldater på rundgang. Man måtte også ha tid til ta seg av de eldre, drive butikker og sørge for at byen på et vis fungerte. Kvinner og barn ble sendt i sikkerhet til den tunisiske grensen. Nå er Nalut i ferd med å komme tilbake til livet. Stadig ankommer biler fjellbyen, overlesset med møbler og matvarer og fylt med revolusjonens flyktninger.
Hva Haithem Ben Hamed nå vil gjøre, nå når alt snart er over, vet han ikke.
– Det kjennes om jeg må stille om hele hjernen min.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s