En gallisk hanekamp med sølvbestikk

Kunst av Yasmina Reza. Oversatt av Christine Amadou. Premiere på Amfiscenen 16. november 2011. Regi Kjetil Bang-Hansen. Med: Kim Haugen, Mads Ousdal og Trond Espen Seim.

Livet, havet, døden og kjærligheten, sitter langt inne. Mannlige franske vennskap er en verbal konkurranse. Les artikkelen jeg skrev for Nationaltheaterets program til det franske stykket «Kunst», som spilles på Amfiscenen. Løp å se:

Det lukter testosteron som fra to fullblods arabere på en veddeløpsbane. Vi er ved starten av en helaftens race med meningsutvekslinger, akkompagnert av en pot-au-feu – oksegryte, med en god rød burgunder til. En typisk fransk vennemiddag med to franske menn som hovedpersoner.
– Jeg skal komme tilbake til ditt poeng, men jeg vil først insistere på at ….
– Ja, men ikke glem at alt det er resultatet av 40 år med….

Fra Nationaltheaterets program

De to franske mennene i selskapet har startet en verbal kunnskapskonkurranse om kultur og bærekraftig utvikling. Det er en gallisk hanekamp med sølvbestikk, der grammatikkboken er kampens eneste regelverk. Hver kompliserte verbform som passé simple eller plusskvamperfektum gir ekstra poeng. Lykkes man med å vri mostanderens utrykk om til en giftig ordlek, så er han nesten knock-out.

For det handler aldri om å løse klimaspørsmål, men å avgjøre hvem som kan formulere seg mest slagkraftig. Vi andre rundt middagsbordet er utlendinger eller franske kvinner. Begge franskmennene har samme utdannelse, men har aldri møtt hverandre før.
Det starter høflig med vous – De. Men de konstaterer raskt at de skal tutoyé hverandre. Når de slår over på du-form, betyr det at de umiddelbart er på samme nivå, at de liker hverandre, og at de i alle fall ser at de kan ha faglig utbytte av den andre. Og at de tillater vebale slag under beltestedet. Om det blir et vennskap ut av det, det er helt åpent.

De franske mennene rundt middagsbordet følger de sosiale spillereglene til punkt og prikke. Ingenting er ”fantastisk” – eller ”so wonderful, som amerikanerne spontant sier når den ene har fortalt den andre hva han jobber med.
De to franskmennene rundt bordet har sin utdannelse og eksamen. De har lært å bruke sin kritiske sans gjennom å analysere Descartes´ eller Aristoteles´ retorikk i obligatorisk filosofiundervisning på videregående
Denne teknikken tas med til middagsbordet. Konversasjonen er vennskapelig, men det argumenteres på samme måte som et fransk hode er fullt av: Thèse, antithèse, synthèse.

Når den ene sier ”c´est trés intéressant”, så vær på vakt. Det ”interessante” argumentet vil bli knust i neste setning. Når noen sier ”Biensûr”, selvfølgelig, så kommer det alltid et men.

Fra Nationaltheaterets program

Når man setter seg ned ved et fransk middagsbord, er det fire regler man bør ha i bakhodet om man vil skaffe seg nye mannlige venner:

1. Vis aldri din entusiasme. Vær kritisk, men du kan gjerne være enig med din samtalepartner om du beholder et smil i munnviken. Kynikeren er klok, entusiasten er naiv.

2. Ikke lat som om dere er venner når det ikke er bevist. Det verste du kan høre fra et nytt bekjentskap rundt et middagsbord er: ”Vi har ikke avlet opp kuer sammen”. Det betyr at du har gått for langt, at den andre mener dere ikke tilhørte den samme sosiale klassen i oppveksten. Du har prøvd å bli venn før du har klart testen.

3. Sett ikke ditt nye bekjentskap i en vanskelig situasjon ved å stille ja eller nei spørsmål. ”Liker du det presidenten gjør?”, er et bomskudd rundt et fransk middagsbord. ”På hvilken måte synes du presidenten har utført sitt mandat?”, er spørsmål ditt nye franske, potensielle mannlige vennskap vil like. Du må ham mulighet til å utvikle sine egne argumenter.

4. Vet du ikke hva du skal si, så ta fram noen latinske uttrykk, som ad vitae aeternam, per se, ad hoc, in extremis… Da har du i alle fall vist at du er godt utdannet, i brist på noe annet.

Dîner en ville – en storbymiddag sammen med venner og bekjente – er et fransk begrep. Den en kulturell opptaksprøve. Du bør stråle og komme med gode poenger. Dîner en ville er en arv fra Ludvig den 14 og de litterære Paris-salongene. Du bør kunne dine klassikere, sett de siste filmene, lest de siste bøkene… En Dîner en ville kan være sprudlende, spirituell og komisk.

På samme måte som mange sliter med å bestå denne middagstesten, så har innvandrerungdom fra ressurssvake områder samme problem med å bestå testene på Frankrikes eliteskoler. De forutsetter også at du har lest klassikerne, kan teknikkene med å argumentere, har lært deg dannelsenes kunst. Da må man ha hatt en ressurssterk, helst småborgerlig oppdragelse. Derfor har noen eliteskoler laget en egen opptaksprøve med andre kriterier, der motivasjon, talent og personlige egenskaper skal telle mer enn en fransk, klassisk dannelse. Franske elitskoler, gir ikke karakterer. De rangordner studentene. Konkurransen er beinhard. Alt avgjøres i den avlsuttende Oral – muntlig eksamen, med presise regler.

Franske middagsselskap fungrerer på samme måte. Mens franskmennene pugget poesi og leste sin Voltaire, lærte vi nordmenn salmer utenat og ble kulturelt foret med Emil i Lønneberget. Kunnskapsnivået rundt et fransk middagsbord er ofte høyt og klokt. Ordlek er en sentral del av sosiale treff. Sammen med abstrakte begreper og politisk kultur er det en viktig del av franskmennenes konversasjonskunst. For konversasjon er kunst i Frankrike. Noen ganger en improvisert happening, andre ganger som et deklamerende teaterstykke.

Franske menn liker i tillegg å føle de er latinske menn. De lever langt fra britiske eller amerikanske nyvinninger av definisjoner som forsøker å forklare moderne mannlig storby-vennskap.

”Bromantic” er av et ordene som trendanalytikere har tatt i bruk for å beskrive den intensive, fortrolige vennskapsformen mellom heterofile med fokus på følelser, og hvor man er fysiske med hverandre og klemmer ofte. I følge Urban Dictionary er det en forkortelse av ”brother romantic” som visstnok skal blitt en trend. Før var de metroseksuelle – storbyens menn som var opptatt av estetikk og klær, og som turte vise fram sine feminine sider. Altså litt homsete uten å være homo.

Det er langt fra fransk virkelighet. Franske menn ler av slik båstenkning. De liker ikke å bli definert. De er rett og slett bare franske menn.

Etter tre glass champagne, gåselever og en hjemmelaget Quiche Lorraine er spørsmålet fra en nordmann til sine franske sidemann helt naturlig.
– Og du da, dater du noen nå?
Franskmannen blir satt ut. Han vet ikke hva han skal svare. Han ikke er vant med utlendinger, enda mindre med nordmenns direkte spørsmål. Vi blir jo bestevenner etter noen glass. Men hva skal vi snakke om? Det eneste vi husker av Descartes er: ”Jeg tenker, altså er jeg”. Det er lenge siden vi tok ex.phil. Antiteste, hva var nå det igjen? Manglende nyanser i norsk språk gjør det ikke så lett å leke med. Og høstutstillingen var jo like rar som alltid. De-formen eksisterer kun blant eldre fruer på Frogner. Da er følelseslivet løsningen. La oss gå rett på sak. Preget av fjell og fjord som vi er. Mørke vinterdager gjør oss eksistensielle, så lenge vi slipper å dra sitater fra en filosof under et middagsselskap. Det tryggeste er å snakke om eget liv. Det har vi kunnskap om.
Over Créme brûléen blir det en heftig debatt om intimitetens grenser, privatlivets fred og sosiale koder. Men om franskmannen datet noen, fikk nordmannen aldri noe svar på. Det kunne ha stilt spørsmål ved hans sex-appell. De hadde heller ikke avlet opp kuer sammen.

Men en nordmann i Paris, drømmer likevel om en lørdagskveld som dreier seg om noe mer, dypere og personlig enn time-lange debatter om arkitektoniske og grønne løsninger for Stor-Paris eller den siste François Ozon-filmen der Catherine Deneuve nok en gang leker musikal-stjerne. Man har rett og slett lyst til å være norsk mann, snakke om livet, havet, døden og kjærligheten og bli bestevenner for en kveld, før vi er kommet til konjakken.


Erik Aasheim
Bosatt i Paris siden 2004, der han jobber som journalist for NRK og Dagens Næringsliv

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

3 responses to “En gallisk hanekamp med sølvbestikk

  1. Haha din blogg cracks me up. Som Franskmann i Norge, har eg aldri tenkt på den følgende, som er helt sant: «Når noen sier ”Biensûr”, selvfølgelig, så kommer det alltid et men»

    Jeg er ofte skuffet av studentblogg eller expat-blogs skrevet av Nordmenn i Faenriket, det blir ofte alt for mye cliché, i godt og ondt.

    Denne bloggen er en overraskelse pga. kvalitet og også på den måte jeg har funnet den: jeg lettet etter info om Erik Aasheim som spilte i bandet Kjøtt, så det ble tilfelle at jeg havnet her.

    En erke PariserBergenser.

  2. Fint jeg kunne glede en franskmann:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s